Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Civita-regjeringen

Den usannsynlige samlingen av fire partier under statsminister Erna Solberg beskrives som hennes største politiske bragd. Er det Solbergs fortjeneste alene?

Fire partier: Regjeringen Solberg, bestående av fire partier. Foto: Heiko Junge/NTB scanpix

Det er utvilsomt en bragd å føre sammen fire partier som på en rekke sentrale politiske områder er motpoler i én regjering. KrF og Venstre, hadde av respekt for den politiske avstanden, i to stprtingsvalg bedyret at det var uaktuelt å sitte i samme regjering som Frp.

Likevel sitter de fire partiene nå rundt samme bord. Hvordan endte de opp der, og hvem skal ha æren for det?

Statsministeren har selvsagt spilt en viktig rolle. Hun utviklet en ny modell for samarbeid som gjorde det mulig å overstige tidligere uoverstigelige politiske hindre. Ved å dele ut blanke seire for partiene i nøye utvalgte enkeltsaker, ble det såpass fristende for dem å delta i regjeringen at de la motsetninger til side. Ulempen med modellen er at den er svært kostnadskrevende.

Dernest behersker Solberg politisk maktspill. Da KrF i fjor høst balet med sitt retningsvalg, etterlot hun et inntrykk av at det kunne bli aktuet å endre abortlovens paragraf 2C slik at fosterets egenskaper (for eksempel Downs syndrom) ikke lenger skal være et selvstendig abortgrunnlag etter 12. svangerskapsuke.

Dette gjorde hun til tross for at hun måtte vite at det ikke var mulig å endre abortloven på dette punktet. Hun hadde ikke støtte for en slik endring i eget parti, langt mindre i Venstre og Frp. Utspillet var først og fremst et nyttig verktøy for å lokke KrF til regjeringen.

Civita har møysommelig bygd ned frontene mellom de fire rivaliserende partiene.

Firepartiregjeringen er likevel ikke Solbergs verk alene. Knut Arild Hareide, mannen som tapte slaget om KrF, peker på den borgerlige tenketanken Civita og dets leder Kristin Clemet som en viktig aktør. Han beklager at han lot Civita ta over den ideologiske skoleringen i partiet.

Hareide mener partiet grovt sett er splittet i to deler: En kristendemokratisk og sentrumsorientert del som han selv tilhører, og en borgerlig orientert fraksjon Hareide omtaler som «Civita-fraksjonen». Han mener Civita har en klar agenda der borgerlig samarbeid både er mål nummer en, to og tre.

Annonse

Kristin Clemet skrev blogginnlegg om den «moralsk viktige» debatten om paragraf 2C i abortloven.

Selv avviser Kristin Clemet at tenketanken har drevet borgerlig misjonering i KrF. Civita-akademiet rekrutterer bredt, både blant deltakere og forelesere. «Vi ønsker ikke å prakke på folk meninger. Seminarene skal være inkluderende i deltakere og standpunkt», sier hun til Vårt Land.

Nå er det neppe seminarvirksomheten til Civita Hareide siktet til. Det er nok mer det møysommelige arbeidet Civita har gjort for å bygge ned frontene mellom de fire rivaliserende partiene. Civita har i årevis samlet de fire ungdomspartiene til felles treff. En må anta at formålet har vært å få ungdomspolitikerne til å bli bedre kjent med hverandre, og således så noen frø i det borgerlige samarbeidets navn.

Hareides utfall mot Civita kan også leses som en selvkritikk. I stedet for å skolere unge KrF-politikere om kristendemokratiet internt i partiet, ble de henvist til å prate om ideologi på en annen, borgerlig arena.

Clemet har selv vært en av de fremste fanebærerne for borgerlig samarbeid. I høst gikk hun til angrep på Hareide, som hun mente karikerte høyresiden i norsk politikk. I dagene før det dramatiske landsmøtet i KrF fulgte hun opp med et blogginnlegg om den «moralsk viktige» debatten om paragraf 2C i abortloven. Det er påfallende at en analytiker med Clemets rang unnlot å nevne at en slik lovendring var helt usannsynlig.

Etter at avgjørelsen var fattet i KrF, har hun forsvart «fraksjonen» som vant. Da det ble klart at KrF ikke fikk gjennomslag for å endre 2C, mente hun at kommentatorene la for stor og avgjørende vekt på abortsaken når de bedømte hvorfor flertallet i KrF stemte blått.

Samtidig er det vanskelig å finne kritikk av regjeringen i Civitas omfangsrike produksjon av meninger og analyser. En skulle tro at forslaget om å ta kostnadene for et regjeringskvartal og en fregatt "under streken" ville få det til å rykke i foten i en borgerlig tenketank til fremme av anvarlig økonomisk politikk. Så langt er det ikke registrert noen kritisk analyse av dette budsjettrikset. Det handler kanskje om at det nettopp er penger som er limet i Civitas foretrukne regjering.

Når Clemet nå skriver historien om det nye borgerlige samarbeidet, underspiller hun ikke bare abortutspillets betydning, men også Civitas rolle. Det er vel ønskelig for en politisk tenketank å ha påvirkningskraft, og mulig å erkjenne at den har nettopp det?

Neste artikkel

Distriktene trenger ikke flere særtiltak, Nationen