Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Bygda som blør

Distriktene trenger ikke plaster og blodoverføring. De trenger armslag og frihet fra sentrale kutt.

Kulturminne: Distriktene overlever ikke på vern av gamle næringsbygg. De må få bygge nye. Foto: Siri Juell Rasmussen
Kulturminne: Distriktene overlever ikke på vern av gamle næringsbygg. De må få bygge nye. Foto: Siri Juell Rasmussen

Stjørdal: Sjelden har meningsdannere og akademikere på og om bygda vært mer pålogget og på hogget enn under Distriktskonferansen til Ruralis.

75 satt i salen, 186 satt desentralt og fulgte konferansen via strømming. Om det var luftig mellom folka, var stemningen tett.

For det er opprør i lufta. Den blåblå regjeringen har revitalisert sentrum/periferikonflikten, sier professor Anders Todal Jenssen. Sympatien med distriktene ble vekket da de fordums bunadsblå i 2013 varslet kutt i boplikt og odel, leveringspliktige fiskerier og mange kommuner.

Den hundreårige lovnaden om by og land har hanglet, og er brutt, slik sosiolog og forsker Bjørn Egil Flø sier.

Folk i distriktene må sitte igjen med en rettferdig del av verdiskapingen. I Norge har vannkraftkommunene vært vant til konsesjonskraft og lokal skattinnngang.

Det er nye tider. Høyreregjeringen har vraket grunnrenteskatt på superprofitabelt havbruk, og la om fordelingen av konsesjons- og produksjonsavgift.

Tidligere fikk kommuner og fylker 80 prosent. I dag får de 40 prosent. Staten tar 60. Klassekampen har beregnet prisen for dem som huser laksemoroa: Nærøysund får 82 millioner kroner mindre. Senja: 75 millioner. Hammerfest: 63 millioner. Smøla: 44 millioner.

Næringsfylkesråden i Troms og Finnmark, Karin Eriksen, har beregnet det samlede tapet i kystkommunene til 2,2 milliarder kroner. Staten og laksekapitalen deler på pengene. De trenger som kjent sårt til mer cash.

Margunn Ebbesen (H) sier at kystkommunene vil få mer forutsigbare inntekter gjennom den nye ordningen. Det er riktig: De blir forutsigbart lave.

Jeg har nettopp hatt bursdag. Jeg synes det er bedre å sveve i villfarelse om jeg får 2000 eller 3000 kroner på dagen, framfor å vite sikkert at jeg får 1000. Men så er jeg ikke høyrepolitiker.

Oppdrettsindustrien hadde null problemer med å få høyrefolk til å angripe grunnrenteskatt på oppdrett som "penger fra bygda til Oslo".

Annonse

Begge deler er feil. Ingen, heller ikke Havbruksskatteutvalget, forutsatte at all grunnrenteskatt skulle gå til staten i Oslo.

Og over en tredel av produksjonskapasiteten som måtte ha betalt grunnrenteskatt, er utenlandsk eid, viser en studie. Det er ikke "bygda" som betaler lakseskatt, men selskap eid i utlandet, Oslo og Bergen.

Lokalsamfunnene får så lite igjen for vindkraftverk, merder og gruver at det ligner svenske tilstander: Der får utkantene knapt noen avkastning av vannkraftverkene sine.

Da er veien kort over i utbyggingsmotstandernes reaksjonære rekker. Om ikke bygdefolk har næring å leve av, kan de overleve lenge på protest, nostalgi, bremsepedal og vakker utsikt.

De prosjektene som må til for å både lage og lade det fossilfrie samfunnet, må ligge rundt om i landet. De vil merkes lokalt, og må aksepteres lokalt.

Når kommunene ønsker seg mer igjen for naturinngrep, roper nikkers-vernere og hyttebesittende akademikere om korrupte bygdetullinger. Tyskerne snakker om "akseptanzpolitik". Vi trenger mer aksept for verdiskaping rundt om i landet, ikke mindre.

Distriktene må omstille seg, får vi høre. De driver på allerede, sier Bjørn Egil Flø. Med ny næring i dei gamle syningom, etter "tida og tilhøva", som fjelloven sier det.

De gamle brudd ble brutt som næring. Nå er de feirede og vernede kulturminner. Det vil vindkraftverk også være, om 100 år. Turistløyper for snøskuter vil dessverre ikke bli kulturminner. De smelter hvert år.

Storsamfunnet reagerer med forbløffelse, dernest vern og begrensninger. Det er ikke SLIK nyskaping vi vil se på helgeturen vår. Kan de ikke lage en leikarring eller et spel eller noe?

I valgundersøkelsen i 2017 svarte mange av oss at by ikke forstår distrikt. Ved dette valget vokste Senterpartiet mest utenfor sine egne kjerneområder, for eksempel i Oslo. Ikke av landbrukshensyn, men av sentrum/periferiårsaker, sier Anders Todal Jensen.

Det er ikke folket, men Stortinget som er polarisert i distriktspolitikken. Folk flest er nokså samstemt enig i utsagnet "Utkantkommuner bør gis større prioritet ved tildeling av statilskudd". På Stortinget er uenigheten mye større. Iallfall når festtalene er over og vedtakene skal fattes.

Folk trenger kompentente leger og advokater der de bor, men også vei og infrastruktur. Som bygdeprofessor og ruralist Reidar Almås sier: Bredbånd og kvinner er like viktige for distriktene som Golfstrømmen.

Det hjelper ikke med badetemp i Gratangen hvis du ikke har en kvinne å bade og formere deg med, og en arbeidsplass til å betale moroa.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Skolekutt – en varslet katastrofe