Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Bussen er hovedpulsåra

Viktig påminning til politikere - nasjonale og lokale: Bussen er en hovednøkkel for å gjøre bygda til et attraktivt sted å bo.

Stort behov: Bussrute etter bussrute i distriktet er lagt ned med begrunnelsen "ulønnsom". Men hvis markedskreftene skal styre, vil en bygdeungdom neppe noen gang sitte i en buss igjen. Foto: Thomas Brun / NTB
Stort behov: Bussrute etter bussrute i distriktet er lagt ned med begrunnelsen "ulønnsom". Men hvis markedskreftene skal styre, vil en bygdeungdom neppe noen gang sitte i en buss igjen. Foto: Thomas Brun / NTB

Distriktskommunene reklamerer med flott natur og turterreng, de lokker med “det gode liv på landet” - hvilepuls og armslag. Kampanjene for å snu flyttestrømmen og stabilisere folketallet skilter med barnehageplass, idrettslag og bygdekino - de som er så heldige å ha sånt.

Målgruppa er de unge i etableringsfasen. Deres motivasjon for å bygge et liv på bygda øker hvis de kan få jobb i nærmiljøet og et kafétilbud innenfor rekkevidde.

Men i miksen av ønsker, krav og drømmer - der står bussen. Eller mangelen på buss. Det er underkommunisert hvor viktig kollektivtilbudet er for attraktiviteten. For mange er det tunga på vektskåla i valget av bosted. Det må høyere på partienes valgprogram.

Jo da, noen er bønder og har "kontor" på tunet, noen er lærere på barneskolen eller butikksjef på Coop’n fire kilometer unna, noen ildsjeler starter Airbnb i bygdas gamle gjestegård.

Men for mange ligger pendlerlivet i potten når man velger å bosette seg i distriktet. Vi er innforstått med at arbeidsplassen neppe ligger i gangavstand. Men må reiseveg til jobb være synonymt med et liv i bil?

Hvor viktig kollektivtilbudet er, kommer fram i en ny undersøkelse fra Distriktssentret. De har studert motivasjon og spurt Hvorfor vil ungdom bo eller ikke bo i en distriktskommune?

Når man vokser opp i grisgrendte strøk kan buss være “make or break”. Den gjør det mulig å ta seg deltidsjobb, henge med venner og være med på aktiviteter uten å være avhengig av voksne som kjører.

Med buss kan man pendle til skole, universitet eller videreutdanning og arbeidsplass. Da kommer man seg til togstasjon eller til flyplassen og resten av verden.

Med buss kan man dra på restaurant i sentrum og ta en øl, treffe venner i nabobygda, komme seg hjem etter ei natt på byen. Uten bussen er man stuck. Uten buss opplever mange det å vokse opp på bygda som sosialt vanskelig og ekskluderende, det blir snevert og kjedelig.

Altså ikke et sted man flytter tilbake til med positive assosiasjoner og egen familie.

Dette er ikke hokus pokus. Kollektivtilbudet i distriktet er en nøkkel mot sentralisering. Har du hatt en bra oppvekst, der du følte at du hadde ei ungdomstid med muligheter og kunne leve det livet du ønska - da øker motivasjonen og muligheten for at du ser bygda som et framtidig sted for etablering av egen familie.

Annonse

Kollektivtrafikk er klimapolitikk og et avgjørende distriktspolitisk virkemiddel. Likevel er de fleste partiene overraskende vage i sine nystrøkne partiprogrammer. Verken KrF eller Rødt nevner distrikt når det er snakk om kollektivtrafikk. Hos dem handler det om byene.

Høyre løfter fram at kollektivtrafikken i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger finansieres 50/50 av stat og fylke, men nevner heller ikke distriktenes behov.

"Bypartiet" MDG mener miljøvennlig transport skal være noe man kan benytte også utenfor byene. De vil redusere kollektivprisene med 20 prosent i hele Norge - men det hjelper lite der det ikke går noen buss fra før...

Venstre vil at du skal kunne bosette deg der du vil og mener distriktene trenger et like grønt transporttilbud som byene. Altså buss, båt og ferje. De vil bygge ut tilbudet - vel å merke “der det er passasjergrunnlag".

Og der er noe av kjernen: Bussrute etter bussrute i distriktet er lagt ned med begrunnelsen "ulønnsom". Men hvis markedskreftene helt og holdent skal styre, vil en bygdeungdom neppe noen gang sitte i en buss igjen. Det må politiske finansieringsordninger til - med andre ord politisk vilje.

Og bak viljen må det finnes evne til å se at kollektivtrafikk ikke er et sentrumsfenomen. Behovet er tvert imot større på bygda enn i byen - avstandene er større, alternativene er langt færre.

“Det er helt nødvendig med et godt kollektivtilbud, særlig i de større byene”, skriver Frp (min utheving). De snur altså problemstillinga på hodet - og taler for at markedet må styre prisnivået på kollektivtrafikken. Det er en sentraliserende grunntanke, som bare vil gi færre bussavganger i grisgrendte strøk.

Ikke overraskende vil Sp ha "et godt utbygd kollektivnett i hele landet”. De framhever også den økonomiske finansieringsordningen KID (Kollektivtransport i distriktene) som gjør at fylkeskommunene kan teste nye modeller for kollektivtilbud i spredtbygde strøk, som bestillingstransport.

SV er på samme spor i sitt program, med ønske om å “satse på godt og regelmessig buss-, ferge- og båttilbud i distriktene kombinert med bestillingsdrosjer der det ikke er hensiktsmessig med faste ruter”.

Også Ap sier tydelig at kollektivtransport ikke bare skal være et byfenomen. “Det er viktig at det også i distriktene utvikles effektive løsninger for de som ikke kan kjøre bil”.

Men hvis de skal overbevise velgere, holder ikke svevende lovnader om “effektive løsninger”. Da må de ganske enkelt kalle det for buss.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Rådebank i regjeringa