Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Brexit - oss huleboere imellom

Hvordan vil Boris Johnsons forhandlinger med EU ta seg ut i brorparten av norsk presse, der brexit-kampen ble dekket forunderlig ensidig? Risikoen for at britene ender opp med et tydelig alternativ til EØS er overhengende.

Mange "huleboere": Brexit-tilhengerne vant valget, og har flertall i det britiske parlamentet. I løpet av januar skal brexit gjennomføres. Foto: AP Photo/Thanassis Stavrakis, NTB scanpix
Mange "huleboere": Brexit-tilhengerne vant valget, og har flertall i det britiske parlamentet. I løpet av januar skal brexit gjennomføres. Foto: AP Photo/Thanassis Stavrakis, NTB scanpix

Det er lett å slutte seg til samfunnsforsker Ottar Brox sin oppfordring: "Kanskje noen burde prøve å finne ut hvorfor praktisk talt alle norske mediefolk som rapporterte fra Brexit-prosessen hørtes ut som om de var betalte og kamuflerte PR-agenter for Europabevegelsen", som Brox skrev i Klassekampen tirsdag.

Vi fikk nok et forvarsel på den ensidige dekningen dengang Storbritannia begynte å røre seg utålmodig på EU-båsen og ville ut. Da rant det kraftig over for mange kommentatorer, ikke minst i VG: Folkeavstemninger var for "de politisk late", kunne vi lese i VG, og: "Om vi skulle styrt gjennom folkeavstemninger, hadde vi fortsatt bodd i huler". Og både i spørsmålet om hjemlig kommunesammenslåing og i britenes brexit-avstemning «har folk stemt på grunnlag av følelser og feilinformasjon» (kommentator Astrid Meland 1. juli 2016).

Noe av forklaringen på slike karakteristikker ligger nok i vår egen historie, ikke minst i EF/EU-kampene i 1972 og i 1994, og forbitrelsen over at "huleboerne" var i flertall. Da blir det jo bittert at de er i flertall i Storbritannia også, selvsagt.

Professor i regional økonomi og politikk, Håvard Teigen, kaller VGs huleboere for "djupe kulturelle straumdrag" i det norske samfunnet i sin nye bok, og knytter den splittelsen som EU-kampene skarpstilte til sentrum-periferi-konflikt og motkulturer. Undres om EØS-motstanden er katalysator for vår tids motkultur? Det spørsmålet får vente.

Et nærliggende og viktig spørsmål er hvordan norsk presse vil fortsette å dekke Storbritannia, en av Norges viktigste handelspartnere - som Norge har sterke historiske og kulturelle bånd til. Vil ensidigheten fortsette?

Nyttårsaften gjentok statsminister Boris Johnson at regjeringa vil "get Brexit done before the end of this month". Brexit skal gjennomføres i løpet av noen dager, og deretter følger forhandlingene om en handelsavtale med EU.

Annonse

Forhandlingene kan resultere i en avtale som alvorlig svekker norske EØS-tilhengeres viktigste argument: "Det finnes ingen realistiske alternativ til EØS". Hvordan vil det påvirke journalister som ikke tok seg bryet med å snakke med brexit-tilhengere, eller kommentatorer som mener at et flertall av britene stemte "på grunnlag av følelser og feilinformasjon"? De er i forsåvidt i "godt selskap" - statsminister Erna Solberg fant det også nødvendig å advare mot folkeavstemninger under et besøk i Brussel. "Blir så mye følelser". "Følelser" brukes omtrent som "populisme" - kodeord for "useriøst".

Statsminister Boris Johnson nøyde seg ikke med brexit-løftet nyttårsaften. Han kom med en kunngjøring om at minstelønna i Storbritannia skal økes med 6,2 prosent - fra 8,21 pund i timen til 8,72 pund. I norske kroner blir det - rundt regnet - fra drøyt 95 kroner i timen til drøyt 101 kroner.

Det vil gi 930 pund, nesten 11.000 kroner, mer i året for de som arbeider full tid. Boris Johnson lover også å øke minstelønna til 10,50 pund i timen før 2024. Målet er at minstelønna skal være 60 prosent av gjennomsnittslønna i Storbritannia.

Johnson sier i kunngjøringen at det må bli slutt på at hardt arbeidende folk "fra Edinburgh til Eastbourne" ikke får den lønnsøkningen de fortjener: "Hard work should always pay, but for too long, people haven’t seen the pay rises they deserve. Our government will put a stop to that, giving nearly three million people from Edinburgh to Eastbourne a well-earned pay rise, including the biggest ever cash boost to the National Living Wage. But that’s not all. As we enter a new decade, we’re setting our sights higher, to help people earn more over the next five years and level up."

Når prisøkningen forventes å bli 1,5 prosent, så vil de rundt tre millioner britene som får denne lønnsøkningen, få merkbart mer å rutte med. Og mer å rutte med betyr som kjent aller mest for de som har minst.

Vi har sett mye latterliggjøring av Boris Johnson. Det ser ut til at en stil utenom EU-standarden innbyr til slikt, i tillegg til at han er brexit-tilhenger, selvsagt. Vi har også sett en naturlig bekymring for om Labour-velgere som stemte på Johnson utfra "get Brexit done", ville få en politikk som rammer arbeidsfolks levekår kraftig negativt, i fjeset.

Når vi legger til statsminister Boris Johnson sin julehilsen som han brukte til å takke offentlig ansatte som var på jobb, og til å hylle det britiske helsevesenet spesielt:

Vil alt dette gjøre det vanskeligere å fortsette å dekke brexit-tilhengere i Storbritannia som om de er huleboere drevet av feilinformasjon og følelser?

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Krevende start for ung statsråd