Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Boris Johnsons brexit-brøl

I 2019 er svaret på politisk bråk tilsynelatende blitt å skru opp volumet så høyt at alle mister hørselen.

Britenes statsminister Boris Johnson, flankert av nærings- og energiminister Andrea Leadsom og finansminister Sajid Javid. Foto: House of Commons via AP / NTB Scanpix
Britenes statsminister Boris Johnson, flankert av nærings- og energiminister Andrea Leadsom og finansminister Sajid Javid. Foto: House of Commons via AP / NTB Scanpix

Statsminister Boris Johnson ble tvunget tilbake til parlamentet denne uka. En enstemmig britisk høyesterett konkluderte med at han hadde brutt loven da han erklærte en parlamentarisk «pause» i flere uker rett før fristen for brexit-forhandlingene med EU utløper 31. oktober.

I praksis konkluderte dommerne med at Johnson har løyet for Dronningen.

Det er vanskelig å overdrive hvor alvorlig denne dommen er for statsministeren. I en meningsmåling utført for den brexit-positive tabloidavisen Daily Mail sier 62 prosent av de spurte at de mener Johnson må be Dronningen om unnskyldning. 51 prosent av konservative velgere i målingen sier de mener Johnson må gå av. 53 prosent av alle spurte sier i tillegg at de ville stemt for å bli i EU dersom de fikk muligheten til en ny folkeavstemning.

Parlamentet, som nå er samlet på ny, har vedtatt en lov som pålegger Johnson å be EU om en utsettelse av brexit-fristen. Den loven sier Johnson i skrivende stund at han ikke har tenkt å følge.

Og den som hadde ventet seg en spak statsminister som tok det inn over seg at han hadde domstolene, parlamentet og flertallet i folket mot seg, tok feil.

I stedet satser Johnson alt på ett kort, nemlig å skru volumet på den politiske krangelen så høyt opp at ingen kan høre hva som skjer lenger. Det er en strategi som er velkjent fra den andre siden av Atlanterhavet. En Trump-synser har beskrevet den amerikanske varianten som at «når alt er en krise, er ingenting en krise».

For Johnsons del innebar det å sende hele partiapparatet ut i debatten med påstander om at all kritikk skyldes svikere og sveklinger på den andre siden. Ord som landssvik, forræderi og kapitulasjon ble brukt. Foreløpig toppet det hele seg med at Johnson avfeide oppfordringer om å dempe «forræder»-retorikken litt som «humbug». I stedet hevdet han at den beste måten å hedre den kvinnelige sosialdemokratiske parlamentarikeren Jo Cox, som ble drept under folkeavstemningsvalgkampen i 2016 av en høyeekstrem brexittilhenger, ikke var å moderere språkbruken, men å «levere brexit». Drapsmannen oppga i retten navnet sitt som «Død over forrædere, frihet for Storbritannia».

Å oversette det Johnson sa, til norske forhold, er umulig. Det nærmeste du kommer er kanskje å se for deg at en norsk statsminister fra høyresiden fortalte overlevende fra Utøya at å stenge grensene for all innvandring og privatisere all velferd var den beste måten vi kunne hedre ofrene på Utøya på. Det Johnson sa, er så dypt sårende for hans politiske motstandere at det er vanskelig å forstå hvis du ikke er berørt av en lignende terrorhandling selv.

Annonse

Samtidig trykker han på knapper som bringer et særlig lite likandes segment av hans egne politiske tilhengere ut i lyset . Høyreekstreme briter jubler over Johnsons fremferd denne uka.

Johnsons meningsmotstandere frykter bokstavelig talt for sitt liv. Britisk politisk debatt er naturligvis påvirket av drapet på Cox. Drapstrusler er blitt dagligdags for flere britiske politikere, spesielt kvinnelige. I 2018 ble det avslørt at en høyreekstremist hadde planlagt å drepe den kvinnelige sosialdemokratiske parlamentarikeren Rosie Cooper. Kvinnelige parlamentsrepresentanter for de fleste partier, inkludert Johnsons eget, har kritisert ham for å avfeie blankt at påstander om at politisk uenighet er landssvik, kan påvirke slike ekstremister.

Johnson nekter å be om unnskyldning. Fra et kynisk perspektiv er det lett å se hvorfor. Det politiske regnestykket er på en måte relativt enkelt. Et Konservativt parti som går inn for en knallhard brexit og avfeier all kritikk som urban elitisme, ser ut til å hente nok stemmer fra partiet som ganske enkelt heter Brexit-partiet til å ha et komfortabelt overtak. Opposisjonen er splittet i et Labour som står uvanlig svakt og et Liberaldemokratisk parti som står uvanlig sterkt - med det resultat at ingen av dem klarer å ta igjen Johnson. Målingene taler et ganske tydelig språk, selv om Johnsons flertall er flyktig.

Konsekvensen av det britiske «først over målstreken»-systemet, hvor det gjerne kan holde med så lite som 30 prosent av stemmene i en gitt valgkrets for å vinne, er at Johnson, med sitt tidvis litt vaklevorne overtak akkurat nå, i teorien kan vinne et heidundrende flertall under et nyvalg. Forutsetningen er at han klarer å tvinge frem et nyvalg før brexit-fristen 31. oktober, eller rett etter at britene har kræsjet ut av EU uten å ha signert en handelsavtale.

For det er en annen mulig konsekvens av systemet: Det kan hende Johnson ikke klarer å levere en brexit innen fristen, eller at han på andre måter mister grepet om de mest ekstreme brexit-velgerne. For eksempel hvis tidligere UKIP-partileder Nigel Farage, som nå er høyprofilert Trump-entusiast og frontfigur i Brexit-partiet, begynner sin valgkamp. Det kan også hende at Labour og Liberaldemokratene på en eller annen måte klarer å samordne seg på en måte som gjør at det ene partiet ikke spenner bein for det andre i ulike valgkretser.

Skjer det ene, det andre, eller begge, er resultatet fort at De konservative mister flertallet fullstendig. Da har Labour lovet å arrangere en ny folkeavstemning om britisk EU-medlemskap. Liberaldemokratene har gått enda et steg lenger og lovet å oppheve EU-utmeldingen tvert.

Mange målinger tyder på at flertallet i den britiske befolkningen kan ha beveget seg i mer EU-positiv retning de siste årene. Til det skal det innvendes at målingene faktisk tydet på et knapt EU-vennlig flertall før folkeavstemningen i 2016 også. Hva som ville skjedd dersom det faktisk ble en reell omkamp, er umulig å vite.

Men én ting er sikker: Stemningen i britisk politikk er mer eksplosiv nå enn den da Jo Cox ble drept. Drapstruslene sitter løsere, og demoniseringen av politiske motstandere er mer total. Og den sittende statsministeren ser ut til å ha bestemt seg for at det er en vinnerstrategi å piske opp gemyttene enda mer.

I første omgang har resultatet av Johnsons utblåsninger og overtramp vært at han nå ikke en gang klarer å samle et parlamentsflertall for et par fridager til å arrangere sin egen partikonferanse. Vondt har blitt verre, og hvor det skal ende er vanskelig å vite.

Neste artikkel

EU-ministre står samlet bak brexit-forhandler og ber britene slutte å spille