Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Boris, brexit og Knut Arild

Den britiske statsministeren nekter å avgi suverenitet til Brussel for å kunne handle med EU-landene. Dermed kan Boris Johnson komme til å ødelegge den norske EØS-fortellingen.

Goodbye: Statsminister Boris Johnson utenfor 10 Downing Street, London, forrige uke.   Foto: AP Photo/Matt Dunham, NTB scanpix
Goodbye: Statsminister Boris Johnson utenfor 10 Downing Street, London, forrige uke. Foto: AP Photo/Matt Dunham, NTB scanpix

Det spørs om KrF-veteran Olaf Gjedrem og den britiske statsministeren, Boris Johnson, har så mye til felles – bortsett fra at begge nå forsvarer sitt lands suverenitet.

Tidligere stortingsrepresentant for KrF, Olaf Gjedrem, advarer partifeller mot den suverenitetsavståelsen som er pakket inn i EUs fjerde jernbanepakke. I et innlegg i Nationen skriver han: «Verre enda er det med EUs jernbanebyrå ERA, som Samferdsledepartementet foreslår skal få direkte styringsrett i Noreg, uavhengig av EFTA-pilaren. Eit slikt forslag ligg no på bordet, presentert av ein statsråd frå Kristelig Folkeparti. Det trudde eg aldri eg ville få oppleva.»

Boris Johnson vil på sin side naturlig nok ikke avstå suverenitet til en organisasjon Storbritannia ikke lenger skal være medlem av. Det var den viktigste årsaken til at forhandlingene med EU om en handelsavtale nylig ble avbrutt før tida. «I just don't think that it's right for us to proceed on the basis of the European Court of Justice continuing to arbitrate in the UK or us having to continue to obey EU laws when we are out of the EU», sa statsminister Johnson i britisk radio. («Jeg tror ikke det er riktig for oss å fortsette på grunnlag av at EU-domstolen fortsetter å dømme i Storbritannia eller at vi fortsette å underlegge oss EU-lover når vi er ute av EU.»)

Storbritannia forlot som kjent EU 31. januar i år, men forblir i EUs indre marked til overgangsperioden utløper 31. desember. Partene skal etter planen ha forhandlet fram en handelsavtale innen den tid.

Da partene nylig møttes til forhandlinger, ble altså samtalene avbrutt tidligere enn planlagt. «Meningsforskjellene var for store», sa sjefforhandlerne, Michel Barnier, EU, og David Frost, Storbritannia. «Det gjenstår alvorlige uoverensstemmelser», utdypet Barnier og viste til britisk suverenitet.

Samtidig gikk britenes frist for å søke om en lengre overgangsperiode ut. Statsminister Boris Johnson slo fast at en utsettelse av siste del av brexit er uaktuell. Storbritannia går uansett ut av EUs indre marked ved årsskiftet, med eller uten handelsavtale, ifølge Johnson.

Forbundskansler Angela Merkel understreket også da Tyskland overtok formannskapet i EU, at unionen må forberede seg på brexit uten avtale («no deal»). I så fall vil regelverket til Verdens handelsorganisasjon, WTO, ligge til grunn for handelen mellom Storbritannia og EU.

Hensynet til britisk selvbestemmelse var et hovedargument for brexit, så det er rimelig at britene ikke vil underlegges EU-domstolen eller «obey EU-laws». Hensynet til britisk suverenitet er også årsaken til at EØS aldri har vært et aktuelt alternativ for britene.

Annonse

Når Olaf Gjedrem skriver om «EFTA-pilaren», så viser han til det såkalte topilarsystemet i EØS. Det går kort sagt ut på at det er EFTAs overvåkingsorg ESA som formelt påser at Norge, Island og Liechtenstein følger EUs regler og EU-domstolens beslutninger. For Olaf Gjedrem og «gamle» KrF så skulle systemet ivareta norsk suverenitet. Det lovet daværende leder Kjell Magne Bondevik den EØS-kritiske grasrota. KrF-ere fikk troen på EØS, og få er bedre til å tro.

Olaf Gjedrems inderlige appell til sitt eget parti anskueliggjør skiftet i KrF: «Lojaliteten til eit regjeringsprosjekt må ikkje la partiet hive moral og prinsipp over bord. Det er enno ikkje for seint å snu, Knut Arild. Eg ber deg og partileiinga om å tenkje ein gong til – for EU-motstanden, for Grunnloven og for EØS-avtala sin skuld.»

Nå leder altså Knut Arild (Hareide, tidligere KrF-leder) bestrebelsene på å avgi suverenitet på jernbaneområdet. Og denne gangen har altså verken EU eller Solberg-regjeringa en gang brydd seg med å sluse EUs myndighet gjennom EFTA-pilaren. Det er interessant med tanke på at topilarsystemet ble brukt som fikenblad da stortingsflertallet avga suverenitet til EUs finanstilsyn og til energibyrået Acer.

KrF har altså hatt tro på topilarsystemet. Men så langt har partiet vært motstandere av norsk EU-medlemskap – ikke minst av hensyn til suverenitet og folkestyre, to sider av samme sak.

Andre, det vil si norske EØS-motstandere, har sett EFTA-pilaren mer som en tilsløring av maktforholdene, og deler Boris Johnsons EØS-kritikk: Suverenitet handler om hvor makten til å bestemme faktisk ligger, uavhengig av om beslutningene sluses igjennom en EFTA-pilar (uten myndighet til å endre beslutningene) – eller ei.

Det er kun Norge, Island og Liechtenstein som løpende avgir suverenitet til Brussel. Her til lands legitimeres suverenitetsavståelsen i EØS som kjent med at det er «helt nødvendig for kunne handle med EU-landene».

Den norske EØS-fortellingen/myten rår, til tross for en del logiske brister: EU-landene handler også med en rekke andre land, uten å kreve suverenitetsavståelse av den grunn. Ut fra gjensidig interesse, forhandlet Norge og EU seg fram til felles standarder og tollfrihet for industrivarer lenge før EØS. EU truet aldri med å si opp handelsavtalen, men norske EU-tilhengere ville knytte Norge tettest mulig til EUs indre marked-politikk; de fire «friheter» og fri flyt. Det har kostet avgivelse av norsk suverenitet.

KrF-veteranen Olaf Gjedrem anskueliggjør at KrF med åpne øyne avgir suverenitet til EU, tilsynelatende uten å plages av mangel på topilarsystem.

Statsminister Boris Johnson kan oppnå en brexit som innebærer handel mellom EU og Storbritannia uten at britene avgir suverenitet. Det vil i så fall være en anskueliggjøring som røsker teppet unna den norske EØS-myten.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Søvnløs i Vågå. Om å styrke Distrikts-Norge gjennom reiselivspolitikk