Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Bondesamvirket er ikke en hvilken som helst pølsefabrikk

Nortura legger ned et veldrevet slakteri i Gudbrandsdalen og Tine investerer tungt i et meieri i Irland samtidig som 430 ansatte i Norge skal settes på porten. Hva skjer i bondesamvirket?

Legges ned: Nortura legger ned slakteriet på Otta. Har ikke landbrukssamvirket et utvidet samfunnsansvar? Foto: Siri Juell Rasmussen
Legges ned: Nortura legger ned slakteriet på Otta. Har ikke landbrukssamvirket et utvidet samfunnsansvar? Foto: Siri Juell Rasmussen

Tirsdag holder bondesamvirkene sitt årlige stormøte i Oslo, Mat og Landbruk. Bærekraft og klimasmart landbruk står på agendaen. Dette er et tema i tiden. Norsk landbruk har inngått en frivillig klimaavtale, og skal ta kvantesprang i klimakutt i årene som kommer.

Samtidig er mattrendene i bevegelse, ikke minst drevet fram av klimaengasjement blant forbrukerne. Rødt kjøtt blir av stadig flere trukket fram som et klimaproblem. Også andre utfordringer setter norsk husdyrproduksjon under press, slik som økt fokus på dyrevelferd.

Sånn sett er bærekraft et helt naturlig temavalg for Mat og landbruk 2020. Likevel er det noen sentrale problemstillinger som kanskje burde vært diskutert, men som ikke er satt opp på programmet.

Toppene i samvirkebedriftene Tine, Nortura og Felleskjøpet Agri skal for eksempel møtes i en panelsamtale om "landbrukssamvirkenes rolle i en bærekraftig matproduksjon". I en kronikk i Nationen utdyper debattleder Janne Log - daglig leder i Samvirkesenteret - de mange dilemmaene disse selskapene står oppe i og forventningene de møtes med. Det er ikke få, for å si det sånn.

Log stiller i kronikken spørsmål om hvorfor eierskap ikke er en større del av bærekraftsdebatten, og om bærekraft er mulig uten langsiktig eierskap. Slik jeg forstår det, er det underforstått at det langsiktige eierskapet som ligger til grunn for de bondeeide samvirkene kanskje har særlige forutsetninger for å prioritere bærekraft - framfor de mer tilfeldige og kortsiktige eierskapene i den norske floraen av selskaper.

Det stemmer sikkert. Likevel er det noen ganger vanskelig å se hva som skiller et bondeeid samvirkeselskap fra en hvilken som helst bedrift. Det er for eksempel tilfellet om du ser på Nortura med gudbrandsdalsblikk. Norturas slakteri på Otta er vedtatt nedlagt, selv om slakteriet er velsmurt og drives med overskudd. Anlegget stenges ned, begrunnet med "vanlig" selskapslogikk om at konsernet som helhet vil være tjent med det, på sikt.

Annonse

Litt i samme gate er det med Tines strategiske framstøt. Selskapet investerer 800 millioner kroner i et meieri i Irland mens det skal spares inn en milliard kroner i Norge. 10 prosent av de ansatte vil etter planen settes på porten.

Tine forklarer tiltakene med Stortingets vedtak om å fase ut eksportstøtten for ost. Meieriet i Irland skal derfor produsere Jarlsberg-ost på irsk melk, beregnet for det amerikanske markedet.

Både Nortura og Tine agerer som private selskaper flest, og møter markedsmessige utfordringer med å omgruppere og kutte. Selskapene peker på dette som nødvendige grep for å ruste seg for framtida.

Har ikke de bondeiede samvirkene et utvidet ansvar? Skal de ikke også tenke samfunnsmessig bærekraft? I Otta, for eksempel, legger Nortura ned en hjørnesteinsbedrift i et ellers næringssvakt område, med de konsekvensene det får for sysselsetting og vekstmuligheter lokalt.

Landbrukssamvirkene er eid av bønder. I tillegg til å sikre avsetning for eiernes produkter, er samvirkene viktige aktører i bøndenes lokalsamfunn rundt om i hele landet. Bøndene opplever ikke bare at avstanden til foredlingsanleggene øker, de ser også at det lokale næringslivet svekkes.

Det er ikke tvil om at Nortura og Tine er under et betydelig krysspress. Hovedformålet til selskapene er å generere mest mulig overskudd til alle eierne sine. For å oppnå dette gjennomføres tiltak som rammer noen av eierne. Dette er en lite misunnelseverdig balansegang.

Jeg tror alle forstår at bondesamvirkene må driftes økonomisk forsvarlig. Likevel kreves det mer av et bondesamvirke enn av et hvilket som helst annet selskap. De bondeeide samvirkene er uløselig knyttet til norsk landbruk som sådan, ikke minst fordi de er tildelt spesielle roller som landbrukspolitiske redskaper som markedsregulatorer.

Norsk landbrukspolitikk består av en lang rekke målsettinger. Trygg norsk mat, bærekraftig produksjon og god dyrevelferd er blant de viktigste. Men også andre hensyn spiller inn, slik som matproduksjon i hele landet. Landbrukspolitikk og distriktspolitikk går hånd i hånd.

Når det nå stormer rundt landbrukssamvirkene burde det være rom for å diskutere også samvirkenes samfunnsrolle på et arrangement som Mat og landbruk.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Vi trenger et norsk proteinskifte!