Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Bakstreversk jernbanepolitikk

EUs jernbanepakke 4 innebærer demontering av offentlig sektor og infrastruktur. Målet er å utvide handlingsrommet for internasjonale selskaper. Det er bakstreversk.

Bakstreversk politikk: Samferdselsminister Jon Georg Dale (Frp) og den blåblå regjeringa fører en umoderne og lite framsynt jernbanepolitikk. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB scanpix

Det nærmer seg stortingsbehandling av EUs fjerde jernbanepakke. Den innebærer «fri» konkurranse om persontrafikk på norske skinner, og at Stortinget avskjæres fra å endre måten jernbanen i Norge organiseres på. Et langt skritt på veien til den blåblå regjeringas forjettede liberaliserte land.

«Våre jernbaner svinger over fjell, gjennom daler, over brusende elver, inn i ville skoger. Jernbanen binder landet vårt sammen. (...) Et monument over norsk pågangsmot, bygd med vilje og rå muskelkraft. Vedtatt av framsynte stortingspolitikere og betalt av folket. Landet måtte bygges. Den norske jernbanen er folkets jernbane. Din og min jernbane», sa lokfører Rolf Ringdal, leder i Lokomotivmandsforbundet, i sin appell på Youngstorget i Oslo første mai.

Ringdal sa videre: «Vi kan ikke akseptere at jernbanen vår skal styres fra EU. Vi må ha nasjonal kontroll med samfunnskritisk infrastruktur. Vi må ha kontroll med sikkerheten på jernbanen. (...) Vi må forsvare råderetten og slåss for våre verdier. Det må være folkets behov som styrer og ikke kortsiktig profitt», hamret lokførernes leder.

Så kom kraftslaget: «Det er ingenting framsynt. Ingenting er moderne i det regjeringen holder på med!» Og det har Rolf Ringdal helt rett i. Han går til kjernen av vårt tids største utfordring: Næringslivets globaliseringsideologi, som går fra seier til seier, til tross for gule vester og framveksten av autoritære krefter i Europa. Den som også ligger til grunn for EUs fri flyt-politikk. Den som er årsak til klimatrusselen og økte forskjeller.

Rolf Ringdal går til kjernen, i det som bør kalles banalitetens tid – da høyresida vil ha voksne folk til å tro at kupromp og rødt kjøtt er av de største truslene for klimaet og vår eksistens. Ei tid da næringslivets globaliseringsideologi sørger for økte utslipp hver dag, samtidig som ansvaret for konsekvensene av utslippene «privatiseres»: Flypassasjerer skal skamme seg sånn passe over å fly. De skal ha nok skamfølelse til ikke å tenke på de strukturene som påfører kloden et nærmest uoverkommelig klimaproblem. Strukturer som er konsekvenser av globaliseringsideologien.

Økte jernbanepakke 2 omfanget av miljøvennlig godstrafikk på norske skinner? Nei.

Annonse

Næringslivets globaliseringsideologi fremmer troen på at mer marked og større spillerom for grenseoverskridende selskaper skal genere en blomstrende økonomisk vekst – og at fruktene av den skal dale over oss alle. Til tross for folkelig motstand i flere land, slik som EU-motstanden her hjemme, har ideologien altså seiret. Det er tidenes mest liberalistiske regjering i Norge et eksempel på. Mens Ap, som sørget for import av næringslivets globaliseringsideologi gjennom EØS-avtalen, sier «nok er nok», og nei til jernbanepakka.

Rolf Ringdals appell på arbeidernes internasjonale dag om at Stortinget må stoppe EUs jernbanepakke, framkaller det murrende spørsmålet: Har det noen gang handlet om varehandel mellom land, slik politikere med mer eller mindre gode intensjoner har hevdet – når de har gitt fra seg makt og lagt til rette for et globalisert marked?

Det som karakteriserer denne tilretteleggingen er: Privatisering og demontering av offentlig sektor, som fører til dårligere offentlige infrastrukturer og tjenester. Lavere skattlegging av næringsvirksomhet, finansiert av kutt i offentlige utgifter. Deregulering av næringslivssektoren. Mulighetene for samordnede, offentlige tiltak mot klimakrise og urettferdig fordeling av penger og makt svekkes. EUs jernbanepakke handler ikke minst om å demontere offentlig sektor og infrastruktur.

I høringsnotatet om jernbanepakka kan vi lese: «Det overordnede målet med fjerde jernbanepakke er å styrke jernbanen som transportmiddel. (...) Jernbanetransport er sikkert og klimavennlig sammenlignet med andre transportformer.» Om vi tar konsekvensene av de tre tidligere pakkene i betraktning, samferdselsminister Jon Georg Dale (Frp), hvor sannsynlig er det å nå dette målet? Mange spørsmål må besvares. Vi kan begynne med disse:

Hva ble konsekvensene av innføringen av «fri» konkurransen om gods (EU-pakke 2) som skulle øke omfanget av miljøvennlig godstrafikk? Det gikk vel stikk motsatt? Er det mangel på «fri» konkurranse som er årsaken til at vi ikke har mer persontrafikk på norske skinner? Eller kan det muligens være mangel på investeringer? Hvor stort er vedlikeholdsetterslepet blitt, etter at norske tog ble «skilt fra skinnene» av EU-pakke 1? Rundt 20 milliarder kroner?

Og ikke minst: Hva betyr det for togtrafikken at EU-reglene fremmer økt bruk av lastebiltransport? Kabotasjekjøringen (utenlandske lastebiler frakter innenlandsk gods i andre land) medfører jo sosial dumping og stadig lavere pris?

Oppsummert

Ringdal gikk til sakens kjerne

1 Første mai sa lokførernes leder, Rolf Ringdal i sin appell: «Det er ingenting framsynt. Ingenting er moderne i det regjeringen holder på med!»

Foreldet ideologi

2 Næringslivets globaliseringsideologi fremmer troen på at mer marked og større spillerom for grenseoverskridende selskaper generer blomstrende økonomisk vekst. Fruktene av veksten skal dale over oss alle.

Råtten frukt

3 Det er globaliseringsideologien som har skapt klimatrusselen. En bakstreversk ideologi fulgt av bakstreversk politikk.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Myteknusar på ville vegar