Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Bærekraft: Alle må med

Landbruket har ti år, ti sesonger og ti avlinger på seg for å kutte fem millioner tonn CO2-utslipp. Det kan ikke landbruksnæringa makte alene.

Husdyr og klima: Ser vi helhetlig på klimautfordringen, må husdyrene fortsatt ha en sentral plass i norsk landbruk. Foto: Siri Juell Rasmussen
Husdyr og klima: Ser vi helhetlig på klimautfordringen, må husdyrene fortsatt ha en sentral plass i norsk landbruk. Foto: Siri Juell Rasmussen

Norsk landbruk skal kutte fem millioner tonn CO2-ekvialenter i perioden 2021-2030. Det har landbruket, som den første næringa i Norge, forpliktet seg til i en frivillig klimaavtale med regjeringen.

Det er ingen ubetydelig klimaforpliktelse. Som styreleder Anne Skuterud i Norsk Landbrukssamvirke påpekte da hun åpnet konferansen Mat og Landbruk tirsdag, har landbruket ti år, ti sesonger og ti avlinger på seg til å gjøre jobben. Det er en formidabel oppgave.

Derfor var da også bærekraft det bærende begrepet på konferansen. Ordet bærekraft ble brukt i 9 av 19 foredrag eller debatter på programmet. Det illustrerer hvor høyt landbruket selv rangerer klimaspørsmålet.

Det er helt nødvendig at landbruket tar klimaarbeidet på alvor. FNs klimapanel regner med at landbruk, skogbruk og annen bruk av landarealer er ansvarlig for 23 prosent av verdens totale utslipp av klimagasser. Regner en inn videreforedling og transport av mat, utgjør utslippene fra disse sektorene mer enn 30 prosent av de globale utslippene.

Når vi vet at 1,5-gradersmålet innebærer karbonnegative utslipp fra 2050, kommer ikke vi ikke utenom at verdens matsystemer må underkastes radikale omlegginger. Som spesialrådgiver Arne Bardalen i Nibio påpekte under konferansen, er det ikke rart at “alle” snakker om at landbruket er en del av klimaløsningen. Dessverre handler diskusjonene fortsatt mest om at landbruk er et klimaproblem.

Formålet med matproduksjon er å brødfø mennesker. Det må vi fortsette med, selv om matproduksjon medfører klimagassutslipp. Vi må til og med øke matproduksjonen med 50-60 prosent fram til 2050, anslår FN, for å ernære verdens befolkning. Utfordringen er å gjøre dette på bærekraftig vis. Samtidig som vi skal øke matproduksjonen, kan vi ikke forringe jordbruksarealene våre. Som om ikke dette er nok, må vi klare dette samtidig som klimaendringene påvirker arealenes produksjonspotensial negativt.

Bardalens poeng er at vi må oversette klimapanelets konklusjoner til norske forhold. Klimaløsningene må være stedsspesifikke, slo han fast, tilpasset norske forutsetninger.

Annonse

Dette er et viktig poeng. Vår hjemlige klimadebatt har i alt for stor grad handlet om klimagassutslippene fra husdyrproduksjonen. Reduserer vi kjøttproduksjonen av klimahensyn, brakklegger vi samtidig jordbruksarealer. Det er ikke mulig å dyrke korn eller andre matvekster på grasarealene våre.

De særnorske forutsetningene for å produsere mat er dermed uløselig knyttet til kjøttproduksjon. Som Bardalen påpekte har vi ikke råd til å gjøre jordbruksareal overflødig. Ser vi helhetlig på klimautfordringen, og tar hensyn til det åpenbare behovet vårt for å ivareta matsikkerhet i framtida, må husdyrene fortsatt ha en sentral plass i norsk landbruk.

Hva da med landbrukets forpliktelse om å redusere utslippene med fem millioner tonn CO2-ekvialenter?

Målet kan ikke nås av landbruket alene. Landbruket er en del av et større matsystem som blant annet også består av politiske rammevilkår, salgskanaler og ikke minst forbrukere. Alle disse må trekke i samme retning.

Bøndene må få bistand til å treffe kloke valg og gjøre klimasmarte investeringer. Landbrukets maskinpark blir ikke fossilfri så lenge fossilfri diesel er vesentlig dyrere enn vanlig diesel, for å nevne et eksempel.

Et annet åpenbart vilkår som er politisk styrt, er konkurransen utenfra. Åpner vi slusene for mat som er produsert med lavere klimastandard og med dårligere arbeidsvilkår enn norsk mat, ødelegger vi muligheten til å utvikle et klimavennlig landbruk i verdensklasse, slik landbrukssamvirkets styreleder Skuterud ønsker skal være landbrukets ambisjon.

Mat- og landbruksminister Olaug Bollestads korte hilsningstale til konferansen inneholdt ikke mange konkrete løfter i så måte, annet enn at jordbruksavtalene framover blir viktige for å legge til rette for at klimaavtalen kan oppfylles.

Salgsleddet, dagligvarekjedene, er en viktig del av matsystemet som må spille på lag. Som Skuterud påpekte er landbruket helt avhengig av at det utvikles markedsplasser for bærekraftig mat. Også dagligvarekjedene må ta et samfunnsansvar, og sørge for at de blir spist lokalt, at det blir spist i sesong og ikke minst at det blir spist opp.

Hvis alle disse er med og drar lasset, har ikke vi andre, vi forbrukerne, lenger noen unnskyldninger: Nå må vi handle klimasmart, vi må handle norsk, vi må spise sesongens råvarer og vi må spise opp maten vår.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Vilt mye vilt