Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Avgiftsdyrkelse og diesel

Debatten om virkemidler i klimapolitikken er for viktig til å søles til og misbrukes.

Rådgiver med gruff: Espen Barth Eide (Ap) gir Sandra Borch og Sp "kjærlige råd" med stempel.   Foto: Sivert Rossing.
Rådgiver med gruff: Espen Barth Eide (Ap) gir Sandra Borch og Sp "kjærlige råd" med stempel. Foto: Sivert Rossing.

Tenk om Solberg-regjeringas klimamelding, som ligger til behandling i Stortinget, hadde ført til en saklig, opplyst debatt om virkemidler i den viktige klimapolitikken.

Det er interessant at høyreregjeringas viktigste virkemiddel i arbeidet for et grønt skifte her til lands, er en kraftig økning i CO2-avgiften. Avgiften skal trappes opp fra dagens 590 kroner per tonn til 2000 kroner i 2030, slik regjeringa ser det. Spørsmålet er for eksempel hvilke holdepunkter vi har for at avgiftsøkninger er et bedre virkemiddel enn målrettede statlige tiltak for rasktest mulig å få grønnere industri og lavere klimautslipp.

Så skal næringer og bedrifter kompenseres for økte CO2-kostnader med "brede skattekutt" som skal demme opp for svekket konkurranseevne og tap av arbeidsplasser. Hvordan, helt konkret? Det må være lov å spørre hvorfor avgiften ikke like gjerne differensieres i utgangspunktet. For eksempel mellom fiskeri og oljenæring. Og hva betyr en tredobling av CO2-avgiftene for små næringsdrivende med mindre marginer kontra store med større marginer og mye mer penger? Hvem får de største skattekuttene?

Hvordan rammer avgiftene sosialt og geografisk? Mange partier, inkludert Ap, må forklare oss hvorfor vi absolutt ikke skal se klimatiltakene i lys av både sosial og geografisk rettferdighet, og hensynet til målet om en grønnest mulig industri.

Hvorfor ikke sette inn målrettede klimatiltak? Eventuelt kombinert med en avgiftspolitikk som hindrer at de største næringsdrivende bare kan kjøpe seg ut. Hvorfor ikke etablere et grønt investeringsfond som bidrar til strategiske investeringer i bedrifter som satser på klimavennlige løsninger? Vi vet alle at oljealderen må være på hell.

Hvorfor ikke tiltak som øker karbonlagringen i jord og skog gjennom å etablere et opptrappingsprogram mellom skognæringa, berørte utmarksnæringer og staten? Er noen av partiene uenige i at karbonlagringen i jord og skog er av stor betydning?

Hva med å opprette "et program for innfasing av null- og lavutslippsfly i Norge. De første innenriks 380 ruteflygningene med nullutslipp bør skje innen 2030 og det bør etableres et statlig pilotprosjekt for 381 elfly og andre null- og lavutslippsløsninger", slik Sp skriver i sitt programutkast?

Slikt vil vi ha svar på. Denne viktige debatten kunne vi vært godt i gang med. Men gruffet kom i veien.

Senterpartiet er nok årsaken til det. Den ellers så tydelige Sp-lederen bidro ved å være uklar om partiets klimapolitikk i NRKs Politisk kvarter forrige uke. Slikt forbigås ikke i stillhet i et valgår. Hovedårsaken er nok at velgerne gir Sp en - for andre partier - irriterende stor oppslutning på rundt 20 prosent for tida.

Annonse

Uenigheten om virkemidlene i klimapolitikken ble en kjærkommen anledning for Sps politiske motstandere til å kvitte seg med gruff og bruke stempler med "dieselpopulisme" på, slik som Aps klimapolitisk talsperson Espen Barth Eide bruker. Mens Venstre-statsråd Sveinung Rotevatn lager sitt eget barnetv på Facebook for å latterliggøre Sp i klimaordskiftet.

I Nationen fredag ga Barth Eide råd til Senterpartiet: "Mitt kjærlige råd til mine gode venner i Sp er: Demp dieselpopulismen. Det vil se litt retro og rart ut i om ikke så mange år".

Det er selvsagt ikke helt uten underholdningsverdi når Espen Barth Eide spiller moralist overfor folk i distriktene som kjører dieselbil. Han var administrerende direktør i World Economic Forum, de som sørger for at folk flyr inn i privatfly fra hele verden til Davos, slik at "verdenseliten" kan speile hverandre.

En kommer ikke til Davos med en diesel-pickup med møkkete plan.

Så kan en undres over når det ble "litt retro og rart" for sosialdemokrater å snakke om fordelingseffekten av politikken, slik Barth Eide anklager Sp for å gjøre. Han utfyller kritikken mot Sp på samme vis: "Det har vært mye markeringspopulisme i det siste, med krav om diesel-SUV i Kongens gate i Oslo, som jo framstår som litt latterlig (...) Egentlig tror jeg Sp er bedre enn sitt rykte".

Hva viser Espen Barth Eides beregninger av klimaeffekten av nullutslippssoner i hovedstaden? Fram til vi overbevises om effekten, bør nok nullutslippssonene betraktes som symbolpolitikk eller et urbant MDG-stunt, som ble møtt med at Sp-lederen tok dieselbilen sin til Tøyen i Oslo. Symbolpolitikk er også politikk.

Espen Barth Eide er bekymret, sier han: "Tilsynelatende – og på overflaten – har Sp gått fra å være partiet slik det var under Åslaug Haga og Liv Signe Navarsete, til slik det er i dag. Det bekymrer oss jo litt". Den bekymringen er absolutt forståelig. Sp har vokst til et 20 prosents parti i tida etter at Haga og Navarsete var partiledere. Mens Ap har hatt et dramatisk fall i oppslutning.

Dersom det virkelig er klimaet Aps klimapolitiske talsperson og klimaministeren er mest bekymret for når de gyver løs på Sp, så hadde de byttet ut stempling og forsøk på latterliggjøring med tunge argumenter.

Neste artikkel

Vannets verdi