Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Avbrasilisering

Det ulmer i Brasil og i Spikersuppa. Vi trenger ny og ærlig debatt om norsk matproduksjon på utenlandske ressurser.

Os Brasileiros: Soya på vei til å mette norske kyr. Foto: Siri Juell Rasmussen

Kan norsk landbruk i det hele tatt fø en voksende befolkning? Før i tida var vi jo millionvis færre, og dessuten strøk mange med av sult i uår?

La oss se: Utover på 1800-tallet, da importen av mel til graut og brød ble stabil og hesten hadde fått havren sin, ble det rom for å gi korn til kua, ikke bare myrgras og barketjafs om vinteren. Da melket den mer. Siden har vi brakket utmark, mer en halvparten står ubeitet i dag.

Etter krigen var kraftfôrandelen i kuas matfat kommet opp i 18 prosent. Fram mot 70-tallet økte den til 40. Kornimporten økte litt, men ikke mye: Kornarealet i Norge doblet seg fra 1940 til 1990. Det samme gjorde avlingene per dekar. Matforsyningen økte: Dobling i andre potens metter mange kyr, som i neste omgang melker 4–5 ganger mer enn under krigen.

Så slo Gunhild Øyangen inn reversen. Hennes regjering kuttet kornprisen med en krone kiloen, og la en del av de innsparte pengene over på arealtilskudd. Det ble altså mindre lønnsomt å dyrke korn totalt sett, og relativt mindre lønnsomt å være flink kornbonde og få stor avling. For kubøndene ble det mer lønnsomt å fôre med kraftfor og mindre lønnsomt å fôre med gras.

Effektene var like umiddelbare som de var forutsigbare: Kornavlingene per dekar går ned, og kornarealet går ned. Samtidig fikk flere dyr mer korn å spise. Hvordan? Importandelen i kraftfôret økte fra drøyt 25 prosent i 1997 og til 45 prosent i 2015.

Fôrimport er stundom påkrevd. Riktignok er det langt dette landet, men det meste er altså nord. Gode avlinger i en landsdel vil ikke alltid kunne dekke over uår i andre. I slike år trenger vi å importere fôr, for å unngå konkurser og nedslakting av både dyr og foredlingsindustri.

Nøkkelordene her er "i slike år". Det vi har hatt i de siste tiårene, er fôrimport i alle år. Ifølge organisasjonen Spire grabber vi land i Brasil like stort som Vestfold fylke, for å drive norske dyr.

Et mer norsk kraftfôr vil være "en kostnadsbombe under norsk landbruk", har jeg hørt fra norske kraftfôrbrukere.

Dette er en import både staten, norske bønder og matindustri har ønsket. Den gjør kraftfôr billig og melk- og kjøttproduksjon mer konkurransedyktig. Et mer norsk kraftfôr vil være "en kostnadsbombe under norsk landbruk", har jeg hørt fra norske kraftfôrbrukere. Men hvor norsk er et landbruk der stadig flere kyr sendes på indirekte beite i utlandet?

Annonse

Norsk landbruk er ikke blitt semi-brasiliansk av seg selv, og det blir ikke avbrasilisert uten problemer. Et norskere, dyrere kraftfôr vil gjøre det dyrere å produsere svin, kylling og egg. Storfe- og sauebønder kan kutte kraftfôr og bruke mer gras, men det gir trolig lavere produksjon per dyr. Uten økte tilskudd kan lønnsomheten gå ned likevel. Og fullkompenserende tilskudd er en størrelse få realister i landbruksfamilien legger inn i sine regnestykker.

Om produksjonen går ned, kan bonden få bedre betalt per kilo. Men om prisen for avbrasilisert norsk melk og kjøtt blir for høy, kan det gå ut over tollvernet, og importen kan øke.

Oppsummert

Villet utvikling

1 Landbruket kunne ha produsert mer korn, beitet mer av Norge og latt Brasil være i fred. Men vi vil ikke.

Komplekse sammenhenger

2 Det er lett å slutte med fôrimport til norske dyr. Det er vanskeligere å få forbruker til å betale for det.

Et omdømmeproblem

3 Tiden og verden gjør det stadig mer kostbart for norsk landbruk å importere overskudd fra utlandet via billig fôr.

Og boom, mens vi i agrarfamilien diskuterer kompliserte sammenhenger blir vi truffet av tidens ånd: Amazonas brenner (ikke mer enn før, men det får mer oppmerksomhet), kloden varmes (ikke nødvendigvis landbrukets skyld, men landbruket blir ansvarliggjort) og Klimabrølet runger.

I møte med klimabrølerne tar det seg selvsagt dårlig ut å si at "vi skulle gjerne ha latt være å beslaglegge areal i regnskogens land vi altså, men vi har ikke råd til å la være".

Så derfor tweeter Norsk Landbrukssamvirke heller til klimabrølerne at "Vi kan ikke bidra til å beslaglegge ressurser i andre land og bidra til avskoging". Det høres fint ut, men det er jo ikke sant.

Stadig flere klimagass vil finne ut at jordbruket ikke bare kan, men faktisk bidrar til å beslaglegge Brasil og andre land. Og at det har det tenkt å fortsette med, så lenge de norske selvforsyningsalternativene er dyrere.

Når finnene snakker om å kutte soyabruken sin innen 2025, er det ikke bøndene, men veganerne som raser. Oppdrettsindustrien vurderer soyakutt – og vinner omdømmemarkedsandeler fra jordbruket. Er norske kyr tilpasset Amazonas eller Norge, spør SV-nestleder Torgeir Knag Fylkesnes. Landbrukets spinndoktorer kan ta ham for tabloidisering og kanskje på tallgrunnlag, men ikke på hovedbudskapet.

Det er ikke bra dersom avbrasiliseringen av jordbruket øker matprisene, sprenger tollvernet og øker matimporten. Men dersom landbruket fortsetter å importere overskudd til driftskonto, vil omdømmekontoen tappes stadig hardere.

Norske kyr kan fint overleve på norsk fôr. Må landbruket likevel importere for å overleve?

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Også vi når det blir krevet...