Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Alt er (rovdyr)politikk

Snart blir det politisk jakt i ulvesonen igjen. På rovdyrfeltet er juss og forvaltning redusert til garnityr.

All makt i denne sal: Klima og miljøminister Ola Elvestuen på Stortinget.Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
All makt i denne sal: Klima og miljøminister Ola Elvestuen på Stortinget.Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

"Opplever dere mye statlig overstyring?"

Den utskjelte distriktspolitikeren med fleecejakke nikket ja til svar. De kritiske miljøjuristene hadde forlatt Stortingets møterom, og omsorgen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen flommet over rovviltnemndenes ledere.

Egentlig var temaet for høringen Riksrevisjonens gjennomgang av rovdyrpolitikken, en forvaltningstørr revisjon av hvorvidt rovdyra går dit Stortinget har bestemt.

Istedenfor revisjon ble det konfrontasjon: Skyttergravssoldatene fikk utveksle sine vante salver, politikk fremført med krigsretorikk, før politikerne helste hematt til sine respektive.

I forrige ukes høring fant Dag Terje Andersen (Ap) grunn til å berømme WWF-generalsekretær Bård Vegar Solhjell.

– Du tar iallfall utgangspunkt i hva som er vedtatt, ikke hva som burde vært vedtatt, sa Andersen. Det gjør ikke alle WWF-ere.

– Regjeringen må følge Stortingets vedtak om at vi skal ha en levedyktig stamme av ulv i norsk natur, sier WWFs Ingrid Lomelde til NRK før den nye rettsrunden om ulvejakt.

Noe slikt vedtak finnes ikke. Naturmangfoldloven krever levedyktige bestander "i sine naturlige utbredelsesområder". For ulvens del betyr det Skandinavia. I 2014 sa miljøvernminister Tine Sundtoft eksplisitt at målet ikke skal forstås slik at det skal finnes levedyktige bestander overalt innenfor dette området.

Politisk er påstanden om en særnorsk ulvestamme derimot ganske gangbar. Det er derfor WWF kan si til Dagbladet at de har en god sak i retten.

Dersom Dagbladet hadde snakket med en jurist med oversikt over rettspraksis på området, ville tittelen blitt at WWF har en elendig sak. Men Dagbladet har forstått at ulv ikke handler om juss, men politikk.

Og politisk er saken god for WWF. Den gir oppmerksomhet og midler, og politisk ammunisjon til dem som vil skyte ned de trassige rovviltnemndene.

Riksrevisjonens klareste funn i granskningen av rovdyrfeltet er nettopp uenigheten mellom Klima- og miljødepartementet og rovviltnemndene. Tidligere har Norsk institutt for naturforskning påpekt det samme.

Annonse

Spørsmålet er hvem som skaper konflikt. I Midt-Norge kuttet departementet i rovviltnemndas jaktkvote på gaupe, på et tidspunkt da det var 2,5 ganger for mye gaupe i regionen.

Som nemndsleder Aud Hove i Oppland sier: "Når vi prøver å få rovdyrbestandene ned på det Stortinget har satt, så beskrives det som konfliktskapende."

Mens miljøorganisasjonene snakker nedlatende om at nemndene jobber for distrikts- og næringsinteresser, ser nemdsleder Arnfinn Nergård det som et ærerikt oppdrag. Kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget virker mest enig med Nergård.

I den norske konstitusjonen ses statsforvaltningen normalt som en apolitisk forvalter av Den Ene Vilje fra lovgiver. På rovdyrfeltet gir en amerikansk tilnærming mer mening: Det er checks & balances mellom to samfunnskrefter som begge er vernet av lovgiver, til tross for at de til enhver tid søker å ødelegge for hverandre.

Da blir rovviltnemndene en motkraft til fylkesmenn og miljødirektorat. Berørte mennesker næringer og distrikter på den ene siden, og sentralt bosatte interesser og rovdyrmål på den andre siden.

Hvis Stortinget endrer nemndenes mandat eller legger dem ned, vil det rokke terrorbalansen. Da vil Stortinget trolig føle seg forpliktet til å kompensere med andre rovdyrfiendtlige tiltak for å beholde balansen.

Det er den samme politiske balansen Ola Elvestuen jakter på, når han gjør sine vedtak om ulvejakt. Jaktkvotene utenfor ulvesonen er rikelige der det er liten sjanse for å treffe ulv. Der det er stor sjanse for å treffe ulv, altså i Hedmark, er kvotene knappe og jakta delvis utsatt.

Årsaken er at det finnes en genetisk viktig ulv og et følsomt ulvepar i nærheten. Det er verd å merke seg at når bøndene kritiserer jaktrestriksjonene, er det er den politiske, ikke den juridiske ryggdekningen som trekkes i tvil.

I Sverige, der utmarksnæringene står svakt, har jussen og EU stanset rovdyrjakt igjen og igjen, og politisk vedtatte bestandsmål for rovdyr er underkjent som ulovlig. Det norske regelverket er så sprikende at det tillater både lave bestandsmål og felling.

Spørsmålet er ikke hva jussen tillater, men hva realpolitikken tilllater. Det er derfor Elvestuen forsikrer seg om at landbruks- og matminister Olaug Bollestad (KrF) kommer til å stille seg bak det kommende vedtaket om jakt i ulvesonen. I en upolitisk forvaltning av et stringent regelverk ville det selvsagt vært unødvendig.

Men det har vi ikke. I folket, men også internt i partier og i regjeringer, deler folk seg i for eller mot. Da er det om å gjøre at ingen vinner, men at skyttergravene ligger fast.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

En litt god nyhet