Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Å redde verden med luksusartikler

Klimatiltak beskrives av politikere som symbolpolitikk. Eller er uaktuelle fordi de gjør hverdagen vanskeligere for folk. Skal vi redde verden med å kjøre Tesla?

Norsk klimabidrag: I 2015 feiret Norsk elbilforening elbil nr. 50.000 med hornorkester og pressetreff. Foto: Gorm Kallestad/NTB scanpix
Norsk klimabidrag: I 2015 feiret Norsk elbilforening elbil nr. 50.000 med hornorkester og pressetreff. Foto: Gorm Kallestad/NTB scanpix

Det er en forunderlig tid vi lever i. Det er i alle fall vanskelig å tolke de politiske signalene. På den ene siden får vi presentert forsterkede klimamål for Norge, og en klimakur som kan minne mer om en hestekur.

På den andre siden karakteriseres mange av de beskrevne klimatiltakene som "symbolpolitikk".

Jon Georg Dale, som har blitt Frps energi- og miljøpolitiske talsperson etter at han kom tilbake til Stortinget, er blant dem som har brukt begrepet flittig. Da Klimakur 2030 nylig ble lagt fram, en beskrivelse av hvordan Norge kan halvere klimagassutslippene fra såkalt ikke-kvotepliktig sektor fram mot 2030, mente han vi må kjøpe utslippskutt i utlandet framfor å drive kostbar symbolpolitikk her hjemme.

Da regjeringen kort tid etter meldte inn forsterkede norske mål for utslippskutt til FN, gjentok Dale argumentet: "Nok et bevis på at det er symbolpolitikken som er det viktigste i klimapolitikken", påpekte han.

Frp er ikke det eneste partiet som trekker symbolkortet. Til Klassekampen sier Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum at vi må kutte klimautslipp uten å gjøre livet verre for mange mennesker. Han mener det er for mye symbolpolitikk og moralske pekefingre i klimasaken.

Og i vår egen avis uttalte KrF-leder Kjell-Ingolf Ropstad at rødt kjøtt-debatten er overdrevet: "For meg er det en avsporing av debatten, det må derfor ikke bli symbolpolitikk".

Det er ikke bare politikere som faller for fristelsen til å karakterisere klimapolitikken. I en lederartikkel i flere Amedia-aviser heter det at det "blir symbolpolitikk å bruke hensynet til klodens klima som argument for å flytte den politisk vedtatte iskanten. Det er nemlig etterspørselen etter olje og gass som er klimaproblemet, ikke om oljeutvinningen skjer i Barentshavet eller i Midtøsten".

Vi må dessuten unngå å gjøre hverdagen vanskeligere for folk flest, skal vi tro mange politikere. Her er det ikke bare Frp eller Sp som er på banen. Senest onsdag, under Stortingets spørretime, advarte statsminister Erna Solberg mot å "straffe" folks private lommebok, da MDGs Une Bastholm spurte statsministeren om bensinprisene fortsatt skal være fredet mot prinsippet om at forurenser skal betale.

Annonse

Statsministeren viste til at privatbilismen er den sektoren der utslippsreduksjonene nå er størst fordi en har lagt til rette for å innføre ny, utslippsvennlig teknologi. Hun snakker om el-bilpolitikken. Heller enn å bruke pisk, å øke avgiftene på fossilt drivstoff, har en valgt gulrot - å gjøre det rimeligere å anskaffe og bruke elbiler.

Egentlig er elbil-politikken et symbol på norske politikeres uvilje til å innføre upopulære klimatiltak. En omgår den politiske belastningen det er å skrive ut klimaavgifter som rammer folk ved å bruke milliardbeløp på å belønne de som velger klimavennlige alternativer.

Satt på spissen skal vi redde verden med å kjøre Tesla framfor å justere vår velstand og vårt forbruk.

Rett nok har det vært mye snakk om skam i den norske klimadebatten. Flyskam, for eksempel. Men i praktisk politikk er det lite som skjer, snarere tvert om. Avinor har på bestilling fra myndighetene sponset nye direkteruter til utlandet med 330 millioner kroner de siste fem årene, og gitt bonuser for passasjervekst.

Klimatrusselen skal søren ikke hindre oss fra å frese rundt i sportsbil eller å reise på ferie til Thailand eller Tenerife!

Samtidig vegrer vi oss for å ta en grunnleggende diskusjon om vårt desidert største bidrag til globale klimaendringer, eksporten av olje og gass. Vi er i følge Norsk klimastiftelse (2018) verdens fjerde største eksportør av olje og gass. Eksporten tilsvarer utslipp av 130 millioner tonn karbon per år, eller 11 ganger de norske innenlandske utslippene.

Disse utslippene registreres i de landene som kjøper og bruker de fossile brenslene, ikke i Norge. Derfor forholder vi oss heller ikke til dem. Regjeringen gir ufortrødent nye letelisenser, og refunderer fortsatt brorparten av leteutgiftene.

Vårt klimabidrag er å strekke noen skjøteledninger ut på sokkelen, slik at utvinningen av olje og gass kan bli mer klimavennlig. Det kutter selvsagt utslipp, men i forsvinnende liten grad sammenlignet med utslippene der oljen og gassen forbrukes.

Vi har påtatt oss omfattende klimaforpliktelser, men det er høyst uklart hvordan vi skal innfri dem. Det er noe uforløst i norsk klimadebatt.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Energiproduksjon og luftens baroner