Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Trusselen fra ekkokamrene

Innavl. Jeg finner ikke et bedre ord som forklarer hva et ekkokammer er. Særlig her i Nationen, der mange vet hva innavl i besetningen fører med seg.

Enemy at the gate: Ekkokamre er noe vi forbinder med Facebook og andre nettsteder.  Nå truer de med å ekspandere inn i de tradisjonelle mediene. Foto: Erik Vestgård
Enemy at the gate: Ekkokamre er noe vi forbinder med Facebook og andre nettsteder. Nå truer de med å ekspandere inn i de tradisjonelle mediene. Foto: Erik Vestgård

Wikipedia beskriver ekkokammre som «en situasjon hvor informasjon, ideer eller oppfatninger blir forsterket gjennom repetert kommunikasjon innenfor en avgrenset gruppe.»

I ekkorommene er det altså innavl på ideer og tanker.

Vi har sett hva det kan føre til, med Donald Trump i friskt minne. Og vi trenger neimen ikke gå utenfor Norges grenser for å finne ekkorom der ekstremister boltrer seg!

Derfor burde det ringes i alarmklokkene når medieeksperter nå spår at ekkokammer-modellen, som inntil nylig var forbeholdt Facebook og Twitter, kan smitte over på de tradisjonelle, «ordentlige og seriøse» TV kanalene og avisene.

Foreløpig snakker vi om trender i det store utland. Men for å si det på nynorsk; her er det «enemy at the gate».

For å illustrere hva dette dreier seg om, stiller jeg et spørsmål til deg som leser dette: Kunne du tenke deg å abonnere bare på mine artikler? Foretrekker du kanskje Kari Gåsvatens kommentarer her i avisa? Eller Eva Nordlunds?

Ville du skaffet deg et skreddersydd abonnement bare på din favorittkommentator? Så du slapp skurret fra meninger du ikke er helt enig i, og som kanskje støter deg litt?

Du har selvsagt valgt en profil allerede, bare ved å abonnere på Nationen. Men hva med ytterligere spissing? Hva med et abonnement rensket for innlegg fra brysomme veganere? Hva med et slags Fox News for landbrukspolitikken, der toppene i Bondelaget og samvirket fremstilles som seriøse, mens folk som Per Olaf Lundteigen stadig henges ut som «fake news»?

Så kan jo «de andre» finne seg et annet abonnement, skreddersydd for dem. Og ha det så godt der.

Alt er mulig nå i dataalderen, og skal vi tro ekspertene er det slike fristelser det bærer mot for media nå, også de såkalt seriøse. Det går mot mer spissing, mer skreddersydde abonnementer – og mer «sterke meninger» på små, men profitable, teiger.

Annonse

Med jevne mellomrom spås slike trender av eksperter både her til lands og utenlands, og for en uke siden hadde den franske avisa Le Monde diplomatique ( i den norske utgaven som bilag til Klassekampen) en artikkel med konklusjoner som jeg innrømmer rystet meg.

Den gyldne middelvei selger ikke lenger. Ekkokammer-modellen, som inntil nylig var forbeholdt Facebook og Twitter, har nå ekspandert til de tradisjonelle mediene. Leserne betaler gjerne for nyheter som stryker dem med hårene. Og media leter desperat etter slike inntekter når Google og Facebook kaprer så mye av reklame-profitten.

De som skriver dette, er redaktørene Serge Halimi og Pierre Rimbert, og de lar det hagle med sitater fra medie-eksperter med store navn i det store utland. Eksempelvis Matt Taibbi ( med boka «Hate Inc»), og Nicholas Lehman (Can journalism be saved?).

Resonnementene deres kan oppsummere slik: Økt polarisering, frustrasjon og sinne preger dagens samfunn. Samtidig er folk omsider blitt vant til å betale for nett-abonnementer, og disse inntektene blir nå viktigere enn annonseinntektene. Da oppstår nye kommersielle muligheter for medier som vil gi bitre og frustrerte lesere et ekkorom der noen slippes inn i varmen – og andre støtes ut i kulden. Datateknologien og klikkstyringen gjør det mulig å skreddersy slike ekkorom. Denne muligheten vil bli brukt. Dette vil «presse seg fram».

Noe skjer også her på berget, og denne uka kunne vi lese om det i Dagens Næringsliv. Der skrev Kjersti Løken Stavrum at «betaling for innhold går inn i en ny fase» og at «abonnementer på nyhetsmedier må skreddersys bedre» og at «spørsmålet heretter er både hvordan abonnementet er skrudd sammen, og hvordan lojalitet skapes.» Stavrum er tidligere generalsekretær i Norsk Presseforbund, og nå adm.dir. i «Stiftelsen Tinius» som forvalter den største eierposten og passer på den redaksjonelle troverdigheten i Schibsted-konsernet.

Deretter fortalte hun om forretningsmodellen til nettplattformen Substack: De tilbyr kontrakter til høyt profilerte journalister som ønsker å hoppe av fra jobben sin – og skrive nyhetsbrev for faste abonnenter via Substack.

De seriøse, brede mediene utfordres altså fra flere kanter. Skal vi bare si ja og amen til disse «realitetene»? Eller skal vi stå opp med et resonnement som går slik:

Ja da – økt polarisering og splittelse preget samfunnet og fliser det opp. Men dette må mediene hemme, ikke fremme. De er tross alt både børs og katedral, med et spesielt samfunnsansvar. De må bygge bro, opptre som moderator, være møteplass og fremme demokratisk sinnelag. De trendene som ekspertene trekker opp, må derfor bekjempes.

"Ekkokamre er det nok av. Det som trengs, er møteplasser."

Så kjære leser - jeg spør deg igjen: Synes du varslene om at ekkokamrene ekspanderer til de tradisjonelle mediene er illevarslende? Tar du skrekken ved tanken på at for eksempel Nationen-segmentet flises opp i en rekke spesialtilbud, små ekkorom der alle «får sitt»? Vil du følge opp det, med heller å abonnere på en åpen møteplass enn på et snevert ekkokammer?

I så fall har jeg oppnådd hensikten med denne kommentaren. For vi i media kan kjempe for mangfold og møteplasser til the bitre end. Hvis vi ikke har leserne med oss, blir det en dødfødt kamp. En romslig og raus avis forutsetter romslige og rause lesere. Det er opp til deg hvor dette bærer hen.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Rådebank i regjeringa