Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Senterpartiets forpliktelse

For 99 år siden skapte bøndene Bondepartiet. Hvordan og hvorfor?

Folkelig og bredt: Senterpartiets styrke er evnen til å bygge allianse av grupper som strekker seg fra frustrerte jordmødre og politifolk til finnmarkinger og bønder. Her er Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum på Blinkfestivalen i Lysebotn. Foto: Carina Johansen / NTB scanpix
Folkelig og bredt: Senterpartiets styrke er evnen til å bygge allianse av grupper som strekker seg fra frustrerte jordmødre og politifolk til finnmarkinger og bønder. Her er Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum på Blinkfestivalen i Lysebotn. Foto: Carina Johansen / NTB scanpix

Fordi de var veldig mange, veldig forbannet på regjeringen, veldig skuffet over de andre partiene – og på forhånd hadde en samlende fellesarena og fødselshjelper. Det var Norsk Landmannsforbund – altså Bondelaget.

Nå i 2019 er frustrerte bygdefolk veldig mange, veldig forbannet – og har en fellesarena som er i ferd med å samle dem i et bredt bygdeparti: Nemlig Senterpartiet.

Tiden vil vise om sånne historiske paralleller er verdt å trekke. Men nå er det blitt sankthans, og slutt på stortingssesjonen. Tiden for oppsummeringer og leiting etter politikkens lange linjer er inne. Og slik jeg ser det, er ikke Stortinget og politikkens spill og spetakkel det mest interessante.

Nei, det artigste har vært å følge med på «Motkultur»-innleggene her i Nationen. Man blir slått av hvordan et mangfold av ulike stemmer fra Bygde-Norge toner ut i en felles kampsang: Nå er det nok sentralisering, overstyring og arroganse som tres ned over distriktene!

Da kan vi ikke unngå assosiasjoner til den drømmen mange har båret på i årevis: Den om en bred allianse mellom ulike grupper i Bygde-Norge. Vi ser at kimen til et bredt bygdeparti er i ferd med å materialisere seg. Kanskje bare som et blaff. Kanskje som noe varig.

For hva får vi hvis vi summerer opp Motkultur-innleggene, regner inn de «tunge» folka som har skrevet dem, og plusser på tilsvarende innlegg og tilsvarende folk i andre medier – ikke minst lokal- og regionavisene? Jo, en talefør folkebevegelse i distriktene. Det er bare å lese, og koble med Senterpartiets ferd ut over bondeparti-stadiet – og til himmelens på meningsmålingene.

Annonse

Motkultur-kravet kan oppsummere med tre ord: «nok er nok». Hvilket det unektelig er, når vi legger sammen nedleggelser av lokalsykehus, postruter, lensmannskontorer, skattekontorer, jordmortjenester, tingretter, passkontorer, utdanningsinstitusjoner, Nav-kontorer, trafikkstasjoner.

Presset «fra oven» er i ferd med å gjøre bygdefolk provoserte, engasjerte, mobiliserte og forente. Og akkurat som i 1920: Dette er en bevegelse nedenfra, lik det bondehøvdingen Johan E. Melbye i sin tids blomstrende språk kalte «en brusen fra neden».

Sp må manøvrere mellom et Arbeiderparti i fritt fall og en borgerlig koalisjon som kan sprekke når som helst.

Men – jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har måttet skrive om bygdeopprør som rant ut i sanden. Årsaken har alltid vært den samme: Ett og ett opprør, fra en og en gruppe, på en og en sak, i ett og ett parti er blitt overkjørt av «makta i Oslo».

Så hvordan gi bygdeopprørene maksimalt politisk gjennomslag? Jo, nå må oppskriften være allianser, allianser og allianser. Allianser internt i bygdene. Allianser internt i det nye, brede Sp. Og allianser mellom Sp og andre partier.

Det siste kan bli krevende framover, blant annet fordi Arbeiderpartiet rakner. For oss historie-nerder er det igjen fristende å trekke parallellen til åra rundt 1920: Da plukket de nye – klart profilerte – klassepartiene Arbeiderpartiet og Bondepartiet fjærene av den tids «ørn blant partiene»: Venstre. Venstre var den gangen en bred koalisjon med store indre sprik. Det gjorde Venstre nølende og tafatt i møte med den nye tidens krav. Slik Arbeiderpartiet er nå.

For dagens Senterparti betyr Aps fall at veien til makt på rødgrønn side vil krever mer vekt på fellesnevnerne med SV, MDG og Rødt. De bør være mulig å finne. Det krever selvsagt nytenkning fra begge parter, men det er nytenkning som uansett er nødvendig.

Om Sp har utfordringer på sin venstre flanke, er ikke usikkerheten mindre på den høyre. Før vi vet ordet av det, kan den borgerlige koalisjonen til Erna Solberg rakne. Da kan vi få se et Høyre som gjør sine hoser grønne og kommer på frierferd til Sp – med KrF hengende i skjørtekanten. Da vil nok Høyre at flest mulig i sentrum skal glemme hvor enøyd og ideologistyrt partiet egentlig er blitt under Erna Solberg – med tog på anbud og Monica Mælands korstog for flere kommunesammenslåinger som ferske eksempler. Slike saker viser en ting: Et sentrumsvennlig Høyre vil i overskuelig fremtid være en ulv i fåreklær.

Både til høyre og til venstre for Senterpartiet kan det fort oppstå nye situasjoner. Da gjelder det at Sp holder tunga rett i munnen, og holder fast på rotfestet som brobygger og krystallklar talsmann for «de overkjørte» i distrikts Norge. «Bruset fra neden» fortjener et parti. Sp har fått en formidabel sjanse – og en forpliktelse.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Frp vil be egen regjering endre fire pels-punkter