Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Sannhetens øyeblikk

Koronaen vil snu opp ned på mye, og politisk kan krisa gi en new deal, der motkreftene vi i Nationen heier på, får nye og bedre kort på handa.

Virus med makt: Koronaviruset er en brutal påminnelse om en urgammel sannhet: Trossall verdens avansert teknologi og sivilisasjon er menneskene underlagt kreftene i naturen. Foto: Mostphotos
Virus med makt: Koronaviruset er en brutal påminnelse om en urgammel sannhet: Trossall verdens avansert teknologi og sivilisasjon er menneskene underlagt kreftene i naturen. Foto: Mostphotos

De som ønsker en nasjonal og politisk styrt næringspolitikk har allerede fått slike kort, i form av statens redningspakker. De som ønsker matproduksjon basert på norske ressurser, kan registrere ny støtte i storsamfunnet.

Hele Distrikts-Norge har faktisk fått bedre kort. Nå er det virkelig demonstrert i praksis hvordan nettet kan desentralisere og spre saksbehandlere, eksperter og ledere (ikke bare klienter), til hjemmekontorer utover det ganske land. Det kan bli et tideverv.

Men det er tid for nøkternhet. Da avisa VG for noen dager siden på lederplass støttet Per Olaf Lundteigens forslag om beredskapslagre for korn i Norge, jublet mange over nye toner fra de som hittil har stemplet lagrene som håpløst gammeldagse og totalt unødvendige. Og jo da; dette er et tegn i tiden. Men jeg må minne om et gammelt visdomsord: «En svale gjør ingen sommer». Det må bli skikkelig varmt først.

Ingen må tro at tilhengerne av den bestående orden er slått ut. Liberalistene , sentralistene og globalistene henger kanskje litt i tauene nå. De er kanskje litt punch drunk. Men noen knock out har ingen sett. Og vi vet jo hvor sterke de er, de som innbitt vil kjempe for å gjennopprette det «normale» etter koroaens tid.

Oppfordringer om «nasjonal dugnad» blir meningsløse dersom makthaverne på forhånd har tømt nasjonens politiske verktøykasse.

Likevel – det er von i hangande snøre. Den første svalen pleier jo vitterlig være tegn på at en ny sommer er på vei. Varmen kommer jo, før eller siden. Selv i koronaens tid. Ja, kanskje nettopp da.

For er det noe som nå blir demonstrert, er det behovet for ny kurs og nytenkning. Nå ser alle hvilken gambling den enøyde satsingen på globalisering og økonomisk frislipp er. Vi ser at oppfordringer om «nasjonal dugnad» blir meningsløse dersom makthaverne på forhånd har tømt nasjonens politiske verktøykasse.

Annonse

Selvsagt kan Norge aldri bli seg selv nok – og skal slett ikke være det! Men det er forskjell på å barbere seg og å skjære av seg haka. Globalistene og sentralistene lærer nå ei lekse om det de gamle grekerne kalte «hybris» – overmot.

Nå er det på tide å gjenopprette en fornuftig balanse mellom det globale og det nasjonale – og mellom sentrum og periferi. Der ligger nøkkelen til et virkelig robust samfunn, som kan takle kriser og påkjenninger.

Mange har prøvd å oppsummere «koronanens tid», og jeg for min del syns det følgende sitatet er så klokt at fortjener en egen linje. Særlig fordi det ble skrevet for snart 700 år siden, og taler til oss fra en annen «pestens tid» i Europa:

«Altfor lett luller medgangen oss inn i en følelse av sikkerhet.»

Opphavsmannen er selveste Giovanni Boccaccio, forfatteren av «Dekameronen», boka som nå er sørgelig aktuell fordi den handler om da svartedauden herjet i Firenze i 1348 og syv kvinner og tre menn søkte tilflukt på et landsted (ja da – på hytta, om man vil), og kortet tiden med å fortelle hverandre morsomme, underholdende og frivole historier.

Det er disse historiene Boccaccio krydrer med betraktninger som den om at «medgangen luller oss inn i en følelse av sikkerhet». Slik setter han ord på også vår brutale oppvåkning fra «medgangens sløvhet» til fremtidens usikkerhet nå i 2020.

De som i dag prøver å forstå hva slags samfunn Europa var den gangen svartedauden herjet, griper gjerne til «Dekameronen». Hvilke historier og bøker blir stående igjen etter koronaangrepet i 2020? Det blir sikkert en mangfoldig samling, og mange av fortellingene blir sikkert tragiske.

Men politisk sett kan den viktigste historien om 2020 handle om hvordan politikere og folk flest må repetere den urgamle lærdommen om at menneskene ikke kan løsrive seg fra naturen, og ikke er hevet over den.

Koronakrisen er så dyptgripende at den ikke bare berører politikken , men «menneskeheten» – om jeg kan våge meg på et så stort ord. Krisen er en brutal påminnelse om at menneskene, tross all verdens avanserte teknologi og sivilisasjon, er underlagt kreftene i naturen. Derfor går det også en klar linje tilbake til saken som dominerte totalt inntil koronaenangrepet: Klimasaken og erkjennelsen av at vi driver rovdrift på naturen.

Så ja da – vi har har gjort oss til klodens herrer, og tror vi kan operere løsrevet fra naturen. Men nå ser vi sannheten: At dette er vår tids form for hybris og hovmod. Og at kortene derfor må stokkes om og deles ut på nytt.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Erna Solberg vil kvitte seg med daukjøttet – og det er oss