Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Nok korona i alle kanaler

Storebror stat. Big data. Big medisin. Makta ter seg i koronaens kjølvann. Men hvor er varslerne? Er de opptatt med å være maktas informasjonsbyrå?

Informasjonsbyrå: Media må selvsagt bringe nyheter om koronaen. Men vi bør passe oss for rollen som informasjonsbyrå for maktas kvinner og menn.  Foto: Lise Åserud/ NTB
Informasjonsbyrå: Media må selvsagt bringe nyheter om koronaen. Men vi bør passe oss for rollen som informasjonsbyrå for maktas kvinner og menn. Foto: Lise Åserud/ NTB

I dag våger jeg stå fram med en pinlig hemmelighet: Jeg er blant dem som synes korona-isolasjonen blir ekstra knugende av de evinnelige, langdryge, stadig repeterende nyhetsendingene om korona.

Det var så befriende da Marianne Riste fra Vang slapp de forløsende ordene fram i et intervjuet her i Nationen: «Det er drit kjedelig, jeg begynner å gå lei nå!».

Sammen med sambygdingen Ottar Haugen ergrer hun seg over at media, med Dagsrevyen i spissen, er fulle av stadig nye regler, påbud og forskrifter. Påbud som – har vi alle sett – fremstilles som livsviktige én dag, og er uaktuelle den neste.

De to har jo rett. Nå går det over stokk og stein, og nettopp her i Nationen fikk vi et godt eksempel: Siden mars i fjor er den sentrale koronaforskriften endret hele 125 ganger. I tillegg kommer nasjonale anbefalinger og lokale regler. Som stadig endres brått og uventet.

Det blir verre og verre å følge med. Og til slutt: Hva er vitsen? I praksis gjør vel dere lesere som meg: Hvis du en dag skal ut av huset ditt, og kanskje krysse en kommunegrense, så søker du der og da på SMS om hvordan tilstanden er der du er og dit du skal.

Hittil har jeg båret min stigende aversjon mot mediekjøret i skjul. Jeg vet jo at mange sitter som på nåler framfor skjermen for å få med seg det aller siste om smittetall, vaksineproduksjon og utbrudd her eller der. Og at de deretter må ha med seg hva Bent Høie mener. Og hva Espen Rostrup Nakstad mener. Og hva Raymond Johansen kan komme til å mene om det de mener.

Og for all del – de har min fulle forståelse. Vi var jo alle der, til å begynne med.

Men en ting er å fortelle folk viktige nyheter. Noe annet å tvære dem ut. Gjøre smått og stort like viktig. Komme med stadige løypemeldinger.

Annonse

Det er grenser for doseringen av Nakstad, Høie og Camilla Stoltenberg. Grenser for for ekstrasendinger om regjeringens pressekonferanser. (Joda, jeg vet det er valgår, men likevel!).

Nok er nok nå. Vent til dere har noe virkelig viktig å komme med! Og framfor alt; spar oss for intervjuene av typen «Folkehelseinstituttets direktør elsker å danse og liker å ta på folk hun snakker med.»

Summen av alt dette er et betenkelig bilde av media som lydige formidlere av maktas budskap. Det er greit et stykke på vei. I farens stund er det rett og viktig. Da er rollen som informasjonsbyrå nødvendig.

Men nå er tiden moden også for andre saker. For eksempel om nettopp den enorme makta til «Storebror stat».

Dette lukter jo «1984» lang vei. Alt de kan gjøre med oss! Alt de kan dirigere i privatlivet vårt! Det var jo bare såvidt portforbudet ble avverget. Og hvem er «de»? Hva skjuler seg i irrgangene mellom Helse- og omsorgdepartementet, Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet, Statens Helsetilsyn, og Statens Legemiddelverk? ( For bare å nevne statens organer) Altså i dette konglomeratet av instanser og byråkrati som sikkert vil oss alle vel, men som like sikkert er opptatt av makt og posisjon på egen teig?

Det blir litt grøssent når denne statlige makta kobles sammen med makta til «Big Data», de globale konsernene som gjennom våre telefoner og pc-er har tilgang til uhyggelig mye av privatlivet vårt. Nå også til de mer sårbare arbeidsoperasjonene våre.

Makta til Microsoft, Facebook, Apple, Google og de andre er rett og slett uhyggelig å tenke på. Og det blir enda verre når man oppå dette kan legge makta til den globale medisinindustrien, som alle nå bukker og skraper for. Vi har gjort oss totalt avhengige av både «Big data» og «Big medisin».

"Vi har gjort oss totalt avhengige av både «Big data» og «Big medisin»."

Det er altså nok å henge fingrene i for de som skal representere den fjerde statsmakt. Nok av linjer å trekke. Nok å sette søkelyset på. Eksempelvis om langtidsvirkningene denne pandemien bør få for helsevesenet i Norge. Om de – forhåpentligvis positive – konsekvensene av de mange hjemmekontorene i distriktene. Om ledigheten og konkursene. Om hvorfor Stortinget kan bruke masse oljepenger til hjelp for næringslivet nå - men ikke ellers.

Og sist, men ikke minst: Hva blir konsekvensene av vårt nye klasseskille – det mellom yrkene som kan ha hjemmekontor, og de som ikke kan? I hverdagen til folk flest kan dette bli et av de varigste eksemplene på hvordan koronaen forandrer Norge.

Neste artikkel

Knusende dom for Nav