Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Nå må bøndene lære av NOAH

Snille barn maser ikke – og får ikke noe. Snille bønder maser ikke – og får bare smuler. I disse korona-tider kunne bøndene trengt et kriseprogram som peker framover og gir håp. I stedet blir de sittende fast i krisene fra i går.

Lære av motstandere: Bondeorganisasjonene representerer en minoritet. Men det gjørsannelig veganere og ekstreme dyrevernere også. Så hvorfor er de på offensiven, og bøndene på defensiven? Foto: Tore Meek / NTB scanpix
Lære av motstandere: Bondeorganisasjonene representerer en minoritet. Men det gjørsannelig veganere og ekstreme dyrevernere også. Så hvorfor er de på offensiven, og bøndene på defensiven? Foto: Tore Meek / NTB scanpix

Ikke før var det klarlagt at bøndenes inntekter er tilbake på 2015-nivå, før de fikk presentert en avtale for 2020 der inntektsveksten er umulig å beregne. Veksten kan komme til neste år og «på sikt», blir det sagt – nå som så mange ganger før. Men som kjent; på sikt er vi alle døde.

Bondestanden - de sysselsatte i jord- og skogbruk – utgjør bare 2,7 prosent av den yrkesaktive befolkningen i Norge. Derfor kan det ikke oppnås mer, sies det når avmakten og ansvarligheten skal forklares. Bøndene er en minoritet, og majoriteten rår.

Javel, men hvor mange veganere finnes det egentlig her i landet? Hvor mange medlemmer har egentlig NOAH? Hvem sa at små, ihuga, standhaftige minoriteter ikke kan få til noe, dersom de opptrer med iherdighet, målbevissthet og trøkk? Se hvordan vegetar-saken tar av, til tross for at ikke engang Norsk Vegetarforening på nettsiden sin anslår antallet til mer enn cirka 2 prosent av befolkningen!

Mer knyttede never, mindre lua i handa.

Se på bøndenes konkurrenter og motspillere i debattene om klimatiltak, kjøttspising, kupromp, dyrevern, pelsdyr, dyrehelse sunn mat, lønn for utenlandske arbeidere og alle de andre sakene som berører landbruket. Se på dyrevernaktivister av typen NOAH, miljøaktivister og klimaaktivister og veganere. De fleste representerer minoriteter – men de klarer å få opinionen med seg. Her må da bøndene ha noe å lære!

Det finnes forskning på dette, og blant dens store guruer er den internasjonale bestselleren og systemteoretikeren Nassim Nicholas Taleb. (Med bøker som The Black Swan og «Skin in The Game»). Taleb skriver om «minoritetenes diktatur» og resonnementet hans er som følger: Det er myte at majoriteten alltid rår. Et mindretall kan tvinge sin vilje igjennom i enkeltsaker med store konsekvenser dersom de er målbevisste, standhaftige og fanatiske nok – og dersom majoriteten synes det som står på spill ikke er viktig nok til å ta en avgjørende kamp på.

Nassim Talebs ur-eksempel er storsamfunnets aksept av hallalmat. Den betyr veldig mye for muslimer, mens storsamfunnet trekker på skuldrene og tenker at greit nok, slik mat kan da ikke skade, så la dem få det og vi spiser det gjene sjøl i samme slengen. Det er samme logikken som får Oslo-folk til å akseptere at MDG kjører på med vegetarmat til bespisningene som kommunen står for.

Strategien er også velkjent fra miljøbevegelsen, og i høst (30. oktober) skrev Klassekampen om hvordan den kjente britiske aktivisten George Monbiot markedsfører strategien om å «bli en så ilter og brysom minoritet at man ikke kan overses, slik at majoriteten tilslutt går lei». «Måten vi endrer verden på, er å synliggjøre oss selv,» sa Monbiot til sine kampfeller.

Annonse

Andre ideologiske bevegelser tenker på samme vis. Forfatteren Kai Skagen skriver i selvbiografien sin om hvordan ML-erne på 1970-tallet var «dyktig strateger; de visste at veien til suksess gikk gjennom tabubrudd som flyttet grensene for det akseptable i deres retning og at tabubruddene i seg selv ga den nye tilhengere».

Det er nettopp slike spektakulære tabubrudd vi finner igjen i ulovlige aksjoner fra Dyrenes Frigjøringsfront mot pelsdyrbønder – med påfølgende dyrebilder som går til hjertene på noen - og som får majoriteten til å tenke at selv om pelsdyr sikkert blir greit-behandlet i Norge, så opptar ikke dette meg mer enn at jeg aksepterer nedleggelse av næringen. Og dessuten – disse dyrevernere maser jo så fælt!

Bøndene er under press i en rekke slike saker, og når årets jordbruksavtale kommer oppå, blir den dråpen som får begeret til å renne over for mange. Jeg har jobbet noen år i denne avisa, og har alltid tatt for gitt at det trauste norske systemet med jordbruksforhandlinger og ansvarlighet fortjener støtte.

Men det holder hardt når selv en en pensjonert redaktør får glødende telefoner fra vanlige bønder som sier at nok er nok. At det blir for mye husmannsånd når oppgjørets belastning på husholdningsbudsjettet til folk flest blir minimal, når kjedene og de andre mellomleddene fortsatt får forsyne seg rikelig av fortjenesten fra jord til bord, og når importen fortsetter som før. Da blir det bøndene som ensidig må ofre på solidaritetens alter. Da blir det enveis-solidaritet.

Det er disse telefonene som får meg til å skrive dette, og den utløsende var faktisk kornbonden som ringte med et velkjent problem: Hun og samboeren driver våronn tett inn på et boligstrøk – og klagene på støv og støy strømmer inn. Sånn er det, selv for den produksjons-formen som er minst brysom for naboer. Sånn er det for dem som ellers får høre at at ALLE er så VELDIG FOR norsk kornproduksjon! Hva slags respekt er det? Hva slags estimering? Nå, i koronanens tid?

Sånne frustrasjoner blant bøndene har alltid vært møtt med et knusende argument: Det eneste alternativet er den franske linja: Provokasjoner, demonstrasjoner, brenning av bildekk, møkk i gata foran regjeringsbygg. Den stilen passer ikke for norske bønder, og er dessuten tvilsom hva resultatene angår.

Tja. Når du ser resultatene som forhandlingslinja har gitt, (2015-nivå), er det grunn til å å tenke over strategien en gang til. Da bør man leite etter alternativer, og ta lærdom av andre – for eksempel konkurrentene og motstanderne jeg her har nevnt. Dessuten må det da finnes litt mer avansert form for aksjonisme enn å brenne bildekk!

Det er kanskje pinglete å starte med faste stands utenfor matbutikkene, med plakater som viser hva bonden får for melka, kjøttet, og grønnsakene som selges der inne. Eller aksjoner mot hyllene der importkjøtt fra Tyskland selges med Nyt Norge-merke. Men en start er det, hvis man har som strategi at «måten vi endrer verden på, er å synliggjøre oss selv».

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Stille som i graven fra landbrukstoppene