Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Men privatlivet vårt får de aldri, eller?

Et tidsskifte kommer ikke alltid trampende. Det kan like gjerne komme listende og umerkelig, inntil du plutselig en dag våkner opp og ser at tingene ikke er som før.

Venner for livet: Helt fra barnsben blir vi kjent med mobiltelefon. Og den blir kjent med oss. Foto: Mostphotos
Venner for livet: Helt fra barnsben blir vi kjent med mobiltelefon. Og den blir kjent med oss. Foto: Mostphotos

Over en million nordmenn har lastet ned smittestopp-appen når jeg skriver dette. Den ligger på telefonene våre som enda et eksempel på hvordan styresmaktene og dataekspertene skaffer seg bedre og mer systematisk oversikt over livene våre enn vi selv har. Det begynner å bli mange sånne eksempler etter hvert. Ta bare den masseovervåkningen av borgernes datatrafikk som det åpnes for i forslaget til ny lov om Etterretningstjenesten som regjeringen – med disens fra Venstre – presenterte denne uka.

Den beste kommentaren om det som nå skjer ble skrevet allerede i 1954, av den amerikanske science fiction-forfatteren Fredric Brown. Han er kjent for sine «short-short stories», og ikke minst for «The answer» – «Svaret» – som knapt fyller mer en halv maskinskrevet side.

Det er sterkt at den beste kommentaren om dagens datasamfunn ble skrevet i 1954.

Fra sitt perspektiv i tiåret da «computere» fortsatt besto av IBM-maskiner så svære at de fylte hele rom, beskriver Brown den store festdagen i fremtiden da alle verdens computere er koblet sammen til et nettverk, og lederen for den tids FN får æren av å slå på bryteren og stille supermaskinen det første spørsmålet. Så da spør han; «Finnes det en gud?» Hvorpå maskinen uten å nøle svarer: «Ja, NÅ finnes det en gud!»

Historien slutter med at den sjokkerte politikeren griper etter bryteren for å slå av maskinen, men da kommer det et lyn fra klar himmel som smelter bryteren fast i på-posisjon. Det er vel omtrent der vi er nå.

En av de viktigste effektene av koronakrisa er at datanettverkene er blitt løsningen for å takle pandemien i smått og stort – fra smitte-apper til hjemmekontor og fra hjemmeundervisning til nettmøter med kolleger, kjente og kjære, til hjemmeunderholdning. Krisa har gjort oss til bejublende tilhengere av en digital infrastruktur, kontrollert av globale konserner som Google, Apple, Facebook, Amazon og Microsoft. De har gitt uttrykket «tilbud du ikke kan si nei til» en ny mening.

Dette kommer jo i tillegg til databruken vi forlengst er blitt vant til og regner som uunnværlig. Et moderne samfunn uten pc-er og mobiltelefoner er utenkelig. Det gjelds overalt; bare spør en bonde med melkerobot eller GPS i traktoren. Hele samfunnet hadde raknet dersom strømmen gikk, eller en virkelig effektiv hacker slo til. Vår sårbarhet er enorm.

Nå i koronakrisa kunne vi ikke klart oss uten hjelpemiddelene fra cyberspace, og dette er definitivt ikke tiden for å utbasunere rapporter om internettbrukens formidable C02-utslipp – de sammenliknes med flytrafikken. Eller påpeke at datasentre er en svært kraftkrevende form for industri. Slikt passer seg dårlig. Særlig denne helgen, når MDG holder digitalt landsmøte.

Annonse

De store konsernene vil selvsagt bruke krisa til å utvide sin makt, innflytelse og profitt. Hva vi kan gjøre med det – og om vi overhode kan få gjort noe – blir et av de store spørsmålene hvis ting normaliserer seg. Men vi bør nok koste på oss en ny bevisstgjøring om de individets frihet og privatlivets ukrenkelighet.

Et tidsskifte kan som sagt komme listende og umerkelig, inntil du plutselig en dag våkner opp og merker at tingene ikke er som før. «En dag» kan være nå, og jeg for min del fikk en sånn aha-opplevelse den dagen Storebror plutselig slo til på Steinssletta – en lang, rett veistrekning i Hole kommune på Ringerike.

I hytteforbudets første dager kunne man lese følgende nøkterne referat i Aftenposten: «Bilister som kjørte Europavei 16 mellom Oslo og Hønefoss fredag, fikk seg en overraskelse da de passerte Steinssletta. Idet de passerte kommunegrensen, tikket det inn et varsel som minnet om at det er forbudt for hytteeiere å overnatte i kommunen.– Jeg ble forbløffet over at de åpenbart overvåker alle som passerer på en riksvei, sier en av bilistene som fikk meldingen.»

Jeg innrømmer min inhabilitet i denne saken. Der jeg vokste opp, var det i sin tid en slags manndomsprøve for ungdom som fikk sin første motorsykkel eller bil og ta doningen opp til Steinssletta for å sjekke hvor fort den gikk. Uttrykk som «Du får’n i hundreogtjue på Steinssletta» fungerte som en slags kvalitetsgaranti ved videresalg i disse fjerne tider.

Derfor har Steinssletta for meg fortsatt en slags aura av vill-vest og utenfor loven. Desto større ble kontrasten da Storebror slo til nettopp her.

Uansett burde Aftenpostens melding fått oss alle til å hoppe i stolen og grunne på hva slags påminnelser som blir det neste fra Storebror. Men vi hopper ikke. Tvert om, vi setter oss godt til rette, kveler et gjesp og sier at «sånn er det jo bare». Glideflukten har vært formidabel, og vi gamle kan mimre om kontrasten fra da det var stor ståhei om innføring av fotobokser i slutten av 1980-åra.

At boksene kunne ta bilder som avslørte bilnummeret og føreren, var greit. Men hva med passasjeren? Hva om passasjeren befant seg i en bil og sammen med en fører som han eller hun ikke skulle befunnet seg sammen med? Hva med personvernet til passasjerer med forklaringsproblemer når kjøreturen ble avslørt?

Debatten i Stortinget gikk høyt, og den mest minneverdige replikken kom fra den jordnære, praktiske SV-høvdingen Hanna Kvanmo: Hvis dette var et problem, så fikk jo bare passasjeren passe på å huke seg ned når fotoboksen ble passert!

Akk – det var i uskyldens tid. Nå hjelper det neimen ikke å huke seg ned, verken på Steinsletta eller andre steder. Tvert imot. Nå gjelder det å rette ryggen og stå opp mot storebror. Det blir som å slåss med Bøygen selvsagt, men likevel. Det må til. For privatlivet vårt får de aldri! Eller?

Neste artikkel

Vi skal styre norsk jernbane – ikke EU