Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kunsten er å samle sprikende staur

Har du hørt om politikeren Erik Enge fra Oppland? Kanskje ikke, men hvis du vil ha en kjapp innføring i hvorfor Senterpartiet har klart å bli hundre år, kan du starte med ham.

Bønder og bredde: Da Erik Enge  gjorde karriere i tre partier, var bøndenes interesser avgjørende.  Nå samler Trygve Slagsvold Vedums parti støtte fra langt flere enn bøndene. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
Bønder og bredde: Da Erik Enge gjorde karriere i tre partier, var bøndenes interesser avgjørende. Nå samler Trygve Slagsvold Vedums parti støtte fra langt flere enn bøndene. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Denne trauste bonden fra Gausdal – som levde fra 1852 til 1933 – innehar trolig norgesrekorden i en helt spesiell politisk øvelse: Å gjøre karriere i flere partier.

Erik Enge representerte hele tre partier på Stortinget; Venstre, Frisinnede Venstre og Bondepartiet. Ikke bare det – han var formann i to av dem. I Frisinnede Venstre 1915-18, og i Bondepartiet 1927-29. I tillegg var Enge landbruksminister for Frisinnede Venstre 1912-13. Slå den!

Erik Enges vandring mellom partier er mer enn en artighet. Den avslører den mangfoldige bondebevegelsens leiting etter politisk ståsted inntil Bondepartiet ble stiftet 19. juni 1920.

Erik Enge som ung. Foto: Stortingsarkivet
Erik Enge som ung. Foto: Stortingsarkivet

19. juni, var det hundre år siden det berømte møtet i Kristiansand, der Landmandsforbundets utsendinger på med 331 mot 25 stemmer vedtok å opprette et Bøndenes parti. Mye er sagt om dette vedtaket, blant annet at det skjedde i en begeistringens rus.

20. juni, kan vi derfor feire noe som hører rusen til: Dagen derpå. I dag er det hundre år siden bønder som inntil da hadde sognet til ulike partier, plutselig våknet opp som medlemmer av samme parti. Inntil da hadde de holdt seg til tidens dominerende partier, Venstre, Høyre eller Frisinnede Venstre – eller kanskje Arbeiderdemokratene eller Arbeiderpartiet (før det ble revolusjonært og Lenin-tro).

Folks ulike bakgrunn skapte skiller som det nye Bondepartiet brukte årevis på å komme over. Og i tillegg kom de sosiale og kulturelle utfordringene. Hvordan forene interessene til brukseiere, godseiere og proprietærer. med småbønder, bureisere og husmenn?

Det avgjørende var ikke at partiet ble stiftet, men at det ble holdt samlet.

Annonse

Det er da «dagen derpå effekten» slår inn: Da Bondepartiet først var etablert, fungerte det som et fornuftsekteskap der de ulike delene av bondebevegelsen lærte seg å leve med hverandre. Og da krisa i 1920 årene satte bygdene i skvis, innså bøndene at de måtte henge sammen for ikke bli hengt hver for seg.

Men spriket og mangfoldigheten den gangen førte til at vi nå – hundre år etterpå – kan gå inn i det unge Bondepartiet og finne akkurat det vi liker – eller det motsatte.

Vi finner den demokratiske, folkelige Venstre-tradisjonen videreført. Vi finner flørten med ekstreme høyrekrefter og grove eksempler på jødehets. Vi finner anslagene til bonderegjeringens steinharde sparepolitikk – og til motkonjunkturpolitikken. Vi finner både økonomisk liberalisme og anti-kapitalisme. Vi finner både skrekken for det revolusjonære Ap, og anslagene til det som ble partiets viktigste bautasteiner i disse åra: kriseforliket med nettopp Arbeiderpartiet - og omsetningslovene.

Det fascinerende – og avgjørende – er at disse trendene levde side om side uten å sprenge Bondepartiet. Med splittelse kunne bøndene forblitt det de var inntil 1920: Agrarfløyer i andre partier – diverse varianter av Bunads-Høyre i Høyre, eller Småbrukarlaget i Ap.

Der hadde bøndenes interesser hatt vekslende og varierende styrke, og sikkert fått sine gjennomslag. Men deres samlede, felles interessekamp var blitt fliset opp. Da hadde de mistet mye av definisjonsmakta over «bøndenes interesser» og «distriktenes interesser». Da hadde de mistet det samlede trøkket og koordineringen som samlingen rundt et parti har gitt. Hva det betyr, ser vi i dag, når kampene sentrum-periferi er dypere, bitrere og mer splittende enn på lenge – og distriktene igjen er i skvis.

Vi kan akke oss over sentraliserings- og stordriftsbølgen som ruller over landet, i dag – hundre år etter stiftelsen. Men uten Bondepartiet/Sp hadde den vært både annerledes og mer hardhendt – mer av «svensk modell», mer «Erna-ekstrem».

Når Sp i dag er såpass livskraftig, er hovedgrunnen at Trygve Slagsvold Vedums parti i 2020 viderefører tradisjonen som Bondepartiet måtte lære seg fra og med 20. juni 1920: Å samle seg gjennom kompromissbygging om det vesentlige, og akseptere uenighet om det perifere.

For hundre år siden skulle Bondepartiet samle proprietærer og småbønder. Nå skal Sp samle bunadsgeriljaen, ulvemotstandere og folk som savner lensmannskontoret sitt. Bare ved å favne så bredt – og mere til – kan Sp i dag samle oppslutning over 12 prosent (for å ta et tall), i et Norge der bøndenes andel av yrkesbefolkningen utgjør under 2 prosent.

Vil det som skjedde i 1920-åra gjenta seg i 2020-åra? Vil de gruppene som nå har havnet sammen i Sp i et fornuftsekteskap, lære seg å leve sammen på varig basis, og ikke ta ut skilsmisse når det røyner på? Den utfordringen blir avgjørende for hundreåringens framtid. Og for stortingsvalget neste år.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Hardt mot hardt