Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Krisa er mor til fremgangen – heldigvis

Ting må bli verre før de kan bli bedre, sier et gammelt visdomsord. Hvis det er sant, er det grunn til optimisme nå.

Nok er nok for stadig flere: Bondedemonstrasjoner både i Norge og andre land avslører en landbrukspolitikk på ville veier. Foto: Mostphotos
Nok er nok for stadig flere: Bondedemonstrasjoner både i Norge og andre land avslører en landbrukspolitikk på ville veier. Foto: Mostphotos

Jeg har skrevet kommentarer i denne avisa gjennom en del år – og nå er det på tide med en innrømmelse: Det er blitt mye om problemer og ting som har gått skeis.

Det har hatt sine grunner, for selv om mye er bra i Verdens Rikeste Land, har alt for mye gått den gale veien. Særlig de siste åra.

Nå er det blitt så ille at det gjør meg til optimist.

Årsaken er lett forklart: Jeg tror på politikernes evne til å lære av sine egne og – særlig – andres feil. Bare de blir store nok.

For å si det med et gammelt politisk jungelord: Som at tingene må «bli verre før de kan bli bedre». Eller: Krisene må bli så ille at de er nødt til å «bli mor til fremgangen».

Nå er vi der – håper jeg.

"Jeg tror på politikernes evne til å lære av sine egne og – særlig – andres feil. Og nå er det nok å ta lærdom av."

Trenger vi å ramse opp det som har gått galt de siste tiårene? Trenger vi starte her i vårt eget Nationen-segment – med det som nå fører til distriktsopprør og bondeopprør? Særlig bondeopprøret avslører jo en landbrukspolitikk på ville veier.

Dette vet leserne mer om enn meg, så la oss ta noen andre – også sørgelig kjente – stikkord: Som de økte forskjellene mellom fattig og rike. Eller at velferdssamfunnet flises opp gjennom skattelettelser for de rikeste og velferdskutt for de fattigste. At det er blitt mere elitemakt og mer folkelig avmakt. At politikerne abdiserer til fordel for globale markedskrefter og overstyring av typen EØS. At store grupper i folket føler seg utsatt for den neglisjeringen, overkjøringen og forakten som danske utkant-boere en gang uttrykte slik: «Først pisser de på oss, og så sier de at vi lukter».

Ingen partier har lovt oss slikt. Ingen har gått til valg på økte forskjeller. Likevel har vi havnet her. Er det da rart politikerforakten blomster? Er det rart om uro for fremtiden ødelegger nattesøvnen for sørgelig mange i verdens rikeste land?

Her i Nationen fokuserer vi naturlig nok på distrikts-opprør og bondeopprør. Men tilsvarende opprør finnes jo i stadig flere deler av samfunnet – og ikke bare i Norge. Helhetsinntrykket er at stadig større grupper innser at samfunnet er på feil kurs. At det sporer av. At framtida er utrygg. At sånn kan det ikke fortsette.

I denne erkjennelsen ligger et stort håp.

Annonse

Vi kan – omsider – ha kommet så langt at feilene i de siste tiårenes samfunnsutvikling er blitt så store, påtrengende og skremmende at stadig flere ser dem i sitt eget nærmiljø og tar skrekken av dem. Da kan forutsetningen for forandring og ny politikk være på plass.

Når mange nok på grasrota reagerer, reflekteres det oppover i systemet. Da rører partiene på seg. Såpass bra fungerer demokratiet vårt.

Her i Norge har vi velgere sjansen til å gjøre opp en slags status nå. Denne helga holder Senterpartiet landsmøte som det siste av de politiske partiene før stortingsvalget til høsten. Nå kan vi oppsummere hva som er sagt og lovet på samtlige partiers landsmøter, og – enda viktigere – hva de i praksis har gjort de siste åra. For som det heter: Vi skal høre på hva politikerne sier, og konfrontere dem med det de gjør.

Erna Solberg har reformert og forandret Norge, det vet vi alle. Og – som en refleks av det – har hun også reformert og forandret opposisjon.

Trygve Slagsvold Vedum kunne ikke skapt det nye, brede og store Senterpartiet uten hennes provoserende politikk. Jonas Gahr Støre kunne ikke tatt Arbeiderpartiet noen skritt bort fra arven etter Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg (og sin egen fortid), uten tilsvarende hjelp fra Erna Solberg. Og konkurransen fra Sp.

Tiden vil vise hva som skjer hvis disse to partiene blir tyngdepunktet i en ny regjering, og skal smi sine fagre ord om til handling. Det kan bli et nytt eksempel på den politiske øvelsen «tilløp uten hopp». I så fall blir det en nedtur med historiske dimensjoner – en slags omvendt versjon av historien om kriseforliket fra 1930 årene.

Men fordi Erna Solberg har forandret Norge så dramatisk fra 2013 til 2021, er i hvert fall utgangspunktet for en rødgrønn regjering som overtar nå helt annerledes enn da Jens Stoltenbergs rødgrønne ministerium overtok i 2005.

Behovet for klar og tydelig kursendring er mye større nå enn i 2005. Velgernes krav og forventinger om en ny kurs, er større. Fallhøyden er større. Man handlingsrommet er også større, fordi folks kriseforståelse er større.

Der har vi altså havnet, på Erna Solbergs vakt. Hennes regjering kan provosere hele folket en stund og et mindretall av folket hele tiden. Men de kan ikke provosere flertallet av folket hele tiden. Slik den nå gjør.

Klarer opposisjonen å innfri? Den rødgrønne regjeringen 2005 til 2013 ble ikke det mange hadde håpet på. Også fra disse årene er det mange feil å lære av.

Senterpartiet har fått en forhåndstest på egen teig: Bondeopprørets krav til hva en ny, alternativ landbrukspolitikk må bestå i, er dramatisk annerledes og mer krevende enn de landbrukspolitiske utfordringene som møtte de rødgrønne da de overtok i 2005. Når får Sp sjansen til å være konkret allerede før dette årets valg. (Men siden dette er skrevet før landsmøtet, vil dere lesere vite mer enn meg om Sp innfrir eller ikke).

Erna Solberg har uansett demonstrert at den som vil forandre Norge må ha gjort hjemmeleksa si. En ny regjering kan ikke starte med seminarer. Man må på forhånd ha tenkt gjennom hva man vil, sånn at konkrete reformer kan settes i gang fra første stund.

Det er ingen tid å miste for den som vil ha resultater å vise for seg i valget i 2025. Det er jo bare fire år til.

Neste artikkel

Ropstad er ute. Ikke ukulturen