Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kjeder kan faktisk splittes opp

Makta til de store kjedene i matbransjen kan provosere deler av folket hele tiden, og hele folket en stund. Men hvis de provoserer hele folket hele tiden, kan det gå ille. Historien har sitt å si om det.

Blekksprut: Det gikk hardt for seg da oljegiganten Standard Oil ble oppløst i USA. Dette eren karikaturtegning fra 1904. Tegning: Udo Keppler/Wikimedia Commons
Blekksprut: Det gikk hardt for seg da oljegiganten Standard Oil ble oppløst i USA. Dette eren karikaturtegning fra 1904. Tegning: Udo Keppler/Wikimedia Commons

Alle snakker om kjedemakta, men ingen får gjort noe med den. I Stortinget ligger nå en melding om konkurranse i dagligvarebransjen, men mens politikerne diskuterer, ruller kjedemakta videre.

Som da Norgesgruppen nylig strammet grepet om Bama, og derved frukt- og grøntsektoren. Mye vil stadig ha mer, men et sted går grensen. Oppsplitting av Norgesgruppen seiler opp som tema på Løvebakken.

Mange Nationen-lesere sitter nok med erfaringer tilsvarende mine, fra den gangen jeg leverte jordbær til butikker i Drammen: Kjøpmannen tok imot kassene og bar dem fram i butikken – og på de meterne ble prisen tredoblet.

Så var det en gang jeg stablet tomkasser inn i bilen. Da kom en kunde ut fra butikken med et par jordbærkurver. «Er det deg som leverer disse jordbærene?» Jo – det var da det. «Fy søren så dyrt! Dere bønder eier ikke skam!»

Den gamle historien har et budskap også når varenes veier fra jord til bord er blitt mye lengre og kronglete: Matprodusenter kan ergre seg over kjedemakta og protestere for all verden. Men det blir ikke politisk trøkk av det før folk som kunden jeg møtte, sier«fy søren så grovt mellomleddene tar seg betalt for varene dine, og sånn som de behandler dem!» – DA har vi en allianse med muligheter.

Et dramatisk eksempel på hva som da kan skje, er historien om hvordan USAs president Theodore Roosevelt for drøyt hundre år siden tvang gjennom oppsplitting (i 34 selskaper!) av landets desidert største og mektigste oljesyndikat: Standard Oil.

Da 1900-tallet startet hadde Standard Oil-gruppa kontroll over 90 prosent av oljeledningene og 85 prosent av raffineriene og omsetninga av oljeprodukter i USA, ifølge Wikipedia. Sammenligningen med at kjedene her i Norge kontrollerer 96 prosent av dagligvarebransjen skal ikke trekkes for langt. Men den skal heller ikke være unevnt.

Theodore Roosevelt (president fra 1901 til 1909) var ingen raddis, men han mente kapitalismen måtte berges fra sine egne utvekster, og han ble frontfigur i den «progressive bevegelsen» som oppsto som en reaksjon på det USA som grodde fram på slutten av 1800 tallet.

Da var «The promised land» preget av enorme forskjeller. Av markedskreftenes frislepp og laissez-faire- politikk. Av fritt fram for rikinger som Andrew Carnegie, John D. Rockefeller og JP Morgan. Med «jernbanebaroner», «kjøttbaroner» osv. Med fusjoner, truster og konserner som skapte enorm maktkonsentrasjon i flere bransjer. Med dyrking av vinnerne, de sterke og de vellykkede – av rikdom, rett og slett.

Annonse

Igjen: Sammenligninger til vår tid skal ikke trekkes for langt – men heller ikke være unevnt. Særlig fordi det også i den tids USA vokste fram en følelse blant folk flest av å være glemt, oversett, overkjørt og utkonkurrert. Og at dette ikke bare gjaldt den «vanlige underklassen» av arbeidere og bønder, men også gruppa som ofte er kjernetropper i borgerlige partier: Middelklassens små forretningsmenn og næringsdrivende.

For å gjøre en lang historie kort: Bønder og arbeidere i Midt-Vesten allierte seg i det nye Populistpartiet, og i de gamle partiene oppsto en løs og mangfoldig bevegelse kalt «progresivismen». Kontroll med konsernene var et av dens krav, og gjennombruddet kom da kongressen i 1890 vedtok «Sherman Antitrust Act». Den ble fulgt opp ved at myndighetene saksøkte selskapene.

President Roosevelt saksøkte 45 selskaper, og etterfølgeren William Howard Taft nesten 90. Alt med bred støtte i opinionen.

Og hvem fyrte opp opinionen? Jo, avisene og tidsskriftene som da hadde sin første storhetstid som påvirkere. Fra skribenter kjent som«muckrackers» strømmet det ut artikler om eksempelvis trustenes tvilsomme finansielle transaksjoner, eller jernbane-makta som knuget bønder med høye transportutgifter.

Dessuten kom romaner som «The Jungle» i 1906, der Upton Sinclair avslørte opprørende arbeidsforhold og groteske sanitære tilstander i slakteindustrien i Chicago – og grepet trustene hadde på hele bransjen.

Det var også gravejournalistikk som fikk Standard Oil-saken til å ta av. I 1902 «slo det ned som en bombe» da Ida M. Tarbell – USAs mest kjente kvinnelige journalist på den tiden – i tidsskriftet McClure’s kom med en artikkelserie der hun avslørte «historien om hemmelig renkespill og manipulering, om hemmelige rabattordninger og brutal konkurranse – og om den konstante krigen mot de svekkede, uavhengig av selskapene.». ( Sitatet er fra boka «Svart gull» av Daniel Yergin, som anbefales for videre lesning om Standard Oil).

Sett i historiens bakspeil kan den progressive epoken i USA virke som et blaff, målt opp mot makta til storkonsernene i dag. Se bare på de «Big data» med Google og Facebook. Eller på farmasigigantene som politikerne er totalt avhengig av for å få vaksiner mot corona. Eller se på kjedemakta i vår hjemlige dagligvarebransje.

En sterkere allianse mellom bønder og forbrukere. Det må til for å begrense makta til matkjedene.

Men samtidig dukker det også opp brede folkelige motmakt-allianser av den typen som sto så sterkt i USA rundt forrige århundreskifte. De oppstår fordi kapitalmakta, nå som da, ikke kjenner sin begrensning. Og de styrkes ved at noen borgerlige politikere, i Theodore Roosevelts ånd, forstår at kapitalismens utvekster må dempes med reformer – om ikke annet, så for å tøyle folkelige protester og opprør.

I Roosevelts tid var det nok av pessimister som mente kampen mot mektige Standard Oil var dømt til å tapes. Pessimistene er alltid blant oss. Men det er ikke dem som driver verden framover.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Hjelp restaurantene