Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kampen om å være «nærmest folk»

Det blir stoff for fremtidens historiebøker når Senterpartiet er større enn Arbeiderpartiet. Allerede her og nå har Sp-fremgangen gitt viktige seire for folka som partiet representerer.

Partnere og konkurrenter:  Hvor lenge kan et presset Ap unngå å profilere seg gjennom skarpere konfrontasjoner med Sp? Foto: Vidar Ruud / NTB
Partnere og konkurrenter: Hvor lenge kan et presset Ap unngå å profilere seg gjennom skarpere konfrontasjoner med Sp? Foto: Vidar Ruud / NTB

Vi er fortsatt mange som husker hvor ofte Sp-sakene havnet under radaren i rikspolitikken. Da distriktspolitikk var for spesielt interesserte. Men det var i 6-prosent-tiden. Et 20-prosents-parti kan ikke overses.

Slikt kan gi nye sjanser til de velgergruppene «der ute» og «der nede» – de som er rammet av sentraliseringen, og de som har havnet nederst i det nye forskjells-Norge. Altså gruppene Sp nå løfter fram og profilerer seg på, og som til gjengjeld flokker seg om partiet og gjør det stort.

Fram til valget får vi se om Sp klarer rollen i politikkens brennpunkt. Men like spennende blir det å se hvordan den politiker-eliten som i mange tiår har sentralisert Norge og skapt større forskjeller, skal utkonkurrere Sp og overbevise velgerne om at også de er opptatt av å være «nær folk» i tanker, ord og gjerninger.

Det viktige med denne konkurransen er ikke det politiske spillet, men at situasjonen til de folka dette dreier seg om kanskje kan bli løftet fram og gjort noe med. Vi må jo kunne forvente noen mer konkrete forslag om det, etterhvert.

I partienes interne konkurranse kan mange få plunder med troverdigheten. Men mye kan skje, partier kan omvende seg, og Sp er faktisk et eksempel på hvordan ting kan snu. Egentlig er det jo et under at Sp – med så mange år som medansvarlig regjeringsparti på samvittigheten – nå fremstår som fullstendig nyrestaurert og fri fra gamle synder.

Men sånn er det jo i politikken: Den største forskjellen er ofte mellom ett og samme parti i posisjon og opposisjon. Fenomenet kan godt sammenlignes med insektlarver som forpupper seg og plutselig flyr opp som sommerfugler. Det kan fleipes med slikt , men prosessen er viktig for å vitalisere politikken og fange opp det som rører seg i folket. Partiene veksler om å gjennomføre slike prosesser, og nå er det altså Sps tur.

Noen bør skrive bøker om hvordan Sp under Trygve Slagsvold Vedums lederskap har snekret en bred allianse av velgergrupper i bygd og by. Det er et politisk mesterstykke. Viktigst er det likevel at Sp på denne måten bremser utviklingen mot et Forskjells-Norge med politiske ekstremiteter av den typen som avler trumpisme i landet vi ikke lenger liker å sammenligne oss med.

Annonse

Der er outsider-gruppene kommet dit Karl Marx beskrev med sitt berømte «de har ikke annet å miste enn sine lenker.» Altså at de er uten framtidshåp, fratatt sine drømmer, sin verdighet og følelsen av å bli estimert. Da vender de demokratiet ryggen. Da stormer de nasjonalforsamlingen.

"Når politikerne slåss om å være «nær folk» må sjansen øke for at oversette og overkjørte gruppers problemer blir løftet fram og gjort noe med!"

I Norge har velgergrupper som sogner i denne retningen sjansen til å bli hørt innenfor systemet, og akkurat nå er Senterpartiet blant de som gir håp til folka som merker på kroppen at landet trenger en nye kurs, en ny giv – en «new deal».

Det er lett å skjønne hvem som havner i skvis i en valgkamp der et stort Sp vil spille en hovedrolle. Arbeiderpartiet er i knestående, og årsaken er rimelig klar: De kan ikke komme «nær folk» uten å ta et grundig oppgjør med sin egen nære fortid – den politikken de meislet ut da ledere som Gro Harlem Brundtland, Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre valgte «den tredje vei» og «stjal Høyres klær». Eller Høyres sommerfuglvinger, for å forbli i metaforen ovenfor.

Slikt var forståelig den gangen jappetidens overmot og hybris preget Norge. Da de fleste trodde alt gikk til himmels, og at velferdsstatens reguleringer var blitt en hemsko for folk flest. Men i våre usikre tider – når folk trenger velferd og solidaritet mer enn på lenge – blir jo dette helt feil for et sosialdemokratisk parti.

Situasjonen blir ikke bedre ved at Ap har pådratt seg et identitets-problem: Velgerne har litt for ofte sett partiets tillitsvalgte mer engasjert i «ingen hender på låret» enn «alle hender i arbeid».

Det finnes bare en vei ut for Ap: De må «ta en Sp» og gjenoppstå som en sosialdemokratisk sommerfugl tilpasset vår urolige og usikre tid. Den prosessen krever åpenbart at Gro-generasjonen fjernes. Inntil det skjer, opptrer Ap som «Komiske Ali» da amerikanerne invaderte Bagdad.

Hvor lenge kan de fortsette slik? Partiet beskrives som en trykkoker nå. Det kjemper med ryggen mot veggen. Hvor lenge kan en presset ledelse da unngå å profilere seg sjøl gjennom skarpere konfrontasjoner med hovedkonkurrenten: den rødgrønne partneren Sp? Ikke lenge, tror jeg. Idyllen kan rakne i den rødgrønne leiren.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Rådebank i regjeringa