Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

I en seng på hospitalet

Mora mi strei med tuberkulosen store deler av livet. De dyrekjøpte erfaringene til hennes generasjon er nå blitt påtrengende aktuelle for oss.

Tragiske slott: Sanatoriene og tuberkulosehjemmene kunne være enorme bygg som kneiste i over skogkledde åser. Den friske skogluften utgjorde en viktig del av «medisineringen». Voksenkollen sanatorium i Oslo ble bygd 1900, men brant ned allerede i 1919. Foto: Olaf Martin Peder Væring / Nasjonalbiblioteket
Tragiske slott: Sanatoriene og tuberkulosehjemmene kunne være enorme bygg som kneiste i over skogkledde åser. Den friske skogluften utgjorde en viktig del av «medisineringen». Voksenkollen sanatorium i Oslo ble bygd 1900, men brant ned allerede i 1919. Foto: Olaf Martin Peder Væring / Nasjonalbiblioteket

Det var da hun var ei ungjente på rundt tjue år, at mora mi overlevde «den hvite pesten» – så vidt. Da hadde hun nettopp mistet ei søster, så foreldrene hennes hadde bare denne ene ungen i live da familien ble rammet igjen.

Besteforeldrene mine ble helt forandret etterpå. Selv morfar, som var erkekommunist den gangen i de «harde 30-åra», hadde alltid Bibelen på nattbordet etter det.

Da mor seinere var rekonvalesent i hjembygda, var frykten for smitte så stor at venner og venninner skydde henne som pesten, bokstavelig talt. Den livsglade, danseglade, livlige ungjenta ble frosset ut. Det merket henne for resten av livet.

Seinere fikk hun tilbakefall mens hun var gravid, og da fødselen var over, ble ungen øyeblikkelig tatt fra henne. Hun fikk bare se den en kort stund – en sykepleierske sto på god avstand borte i andre enden av rommet og holdt ungen fram. Først da hun kom hjem fra sanatoriet, fikk hun holde ham. Det satte også sine spor.

Jeg har tilsvarende historier i farsslekta: Farmora mi mistet mora og to søstre til tuberkulosen i løpet av knappe tre år på 1890-tallet. Hun var fra Rødtangen ytterst i Drammensfjorden, som allerede den gangen var et populært feriested, med badehotell og næringsvirksomhet av det slaget sommergjester fører med seg. På 1890-tallet stoppet dette nesten helt opp i en periode. Det var så mange tilfeller av tuberkulose på Rødtangen at det ødela stedets renommé.

Slik har alle familier sine historier fra tuberkulosens tid, og også fra da andre sykdommer herjet i vårt lille land. Selv husker jeg klassekameraten på folkeskolen. Han som poliomyelitten hadde gjort halt. Han som alltid ble valgt sist inn på alle lag – hvis han overhodet fikk bli med. Seinere har jeg tenkt en del på hvordan det opplevdes.

Alt dette er bare en generasjon siden. Men de minner oss på hvordan vi sjøl har levd i en tilværelsens letthet hva sykdom angår. Vi slipper erfaringen til de som levde i åra mellom 1900 og 1950, da «den hvite pesten» tok livet av over 250.000 nordmenn.

Annonse

Men nå er det vi som blir prøvet. Nå er det vi som må leve med smittefrykt og bekymring for nære og kjære. Nå må vi forholde oss til naboer og venner vi mistenker er smittebærere – og likevel ikke skal «sky som pesten».

Men vi har et håp som forrige generasjon ikke hadde, før helt på tampen: Vi tror det «selvsagt» vil dukke opp medisiner og vaksiner som med et trylleslag bringer oss tilbake til det normale, og gir et gjennombrudd slik penicillin og poliovaksine gjorde i Norge på slutten av 40-tallet. Vi håper på en medisinsk quickfix fra farmasiindustrien.

Oppfinnelsen av penicillin og vaksiner kronet den store trenden i kampen mot tuberkulosen, nemlig en enorm økning av legestandens, helsebyråkratiets og farmasiindustriens prestisje og makt – og deres partnerskap med staten. Det tok av med tuberkuloseloven av 1900, som ga leger anledning til tvungen kontroll, og beordring til isolasjon eller tvangsinnleggelse på sanatorier – den tids tilbud for å hjelpe de syke (med frisk luft, først og fremst), og forhindre smitte.

Tuberkulosen tok livet av 250.000 nordmenn i årene 1900–1950. Det måtte en hel generasjon leve med.

I dag skjer det samme i ny versjon. Staten tar lederskapet i allianse med ekspertisen, gjerne representert med Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet. De sender oss ikke på sanatoriet, de nøyer seg med å påby isolasjon hjemme – foreløpig.

Til gjengjeld har de fått et nytt hjelpemiddel for overvåkning, kontroll og tilbud: Mobiltelefonen. Storebror ser oss, og han vil så gjerne berge oss fra koronaen! Det er fint, men jeg minner om en gammelt sannhet: «Veien til helvete er brolagt med gode forsetter».

De frivillige organisasjonenes enorme betydning for bekjempelsen av tuberkulose er likevel den største forskjellen mellom nå og da. Nasjonalforeningen for Folkehelsen startet i 1910 som «Den norske Nationalforening mot Tuberkulosen for Folkehelsen». Og imponerende Norske Kvinners Sanitetsforening hadde – eksempelvis – hele 135 tuberkulosehjem i drift i 1935!

Kan man tenke seg et tilsvarende folkelig, frivillig løft i dag? Nei. Delvis fordi velferdsstaten nå er mye bedre utbygd. Men særlig fordi vi har vent oss til at dette med pandemier er statens ansvar, og at frivilligheten blir ivaretatt av profesjonaliserte, statsstøttede organisasjoner.

Slik velferd er nok fint, men også vanedannende og passiviserende. Vil dette forandre seg nå? Vil det komme en oppblomstring av spontan, frivillig innsats i nærmiljøer på grasrota? Tør du og jeg se ut over dørstokken og bry oss? Tja – kriser kan bringe fram det beste i folk. Nå kan det trengs. Generasjonene før oss høstet dyrekjøpte erfaringer. Nå er det vår tur.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Et smittehavari