Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hvorfor alltid på distriktenes bekostning?

Hvis Oslo og Akershus hadde bedt om å få øke antall representanter de har på Stortinget fra 32 til 39 i en jafs – da hadde det blitt bråk. Men nå har det skjedd, i stillhet og skrittvis.

Mer Oslo-makt i denne sal: Med dagens valgordning øker antall stortingsrepresentanter fra Oslo-regionen jevnt og trutt – på distriktenes bekostning. Finnes det ikke alternativer? Foto: Mostphotos
Mer Oslo-makt i denne sal: Med dagens valgordning øker antall stortingsrepresentanter fra Oslo-regionen jevnt og trutt – på distriktenes bekostning. Finnes det ikke alternativer? Foto: Mostphotos

Sju representanter mer har de to gigant-fylkene innerst i Oslofjorden fått. Men i to runder, over knapt ti år. Gjett hvem som har avgitt de sju? Jo da - svaret er Distrikts-Norge.

Slik virker nemlig dagens valgordning. Langsomt, men sikkert, øker antall stortingsrepresentanter fra Oslo, Akershus og andre folkerike fylker. Langsomt, men sikkert, presser de ut representanter fra distriktene.

Antall representanter fra Akershus vil i det kommende stortingsvalget i 2021 øke med to – fra 17 til 19, etter at Kommunal- og moderniseringsdepartementet nå har regnet på saken. Oslo øker fra 19 til 20. De som betaler gildet, er Buskerud, Møre og Romsdal, og Oppland.

Inkludert den forrige justeringen – i 2013 – har antall representanter på Oslo-benken økt med fire og Akershus med tre. I tillegg har vekstfylkene på Vestlandet – Rogaland og Hordaland – økt med ett mandat hver. Taperne i 2013 var Sogn og Fjordane, Nord-Trøndelag, Nordland og Troms.

Det kan bli bråk om valgordningen. Heldigvis.

Slik maler sentraliserings-kverna stille og jamt så lenge vi må leve med valgordning fra 2005, som bestemmer at mandatfordelingen på Stortinget skal justeres hvert åttende år etter endringer i folketallet. Det er demokratisk rettferdig ut fra begrunnelsen om at stemmer skal vektes mest mulig som før.

Men geografisk betyr det økt avmakt for distriktene etter formelen «tåler du den, så tåler du vel den også». Når befolkningen sentraliseres, gir valgordningen sitt bidrag til at makta også sentraliseres. Det er feil effekt av valgordningen, selve bærebjelken i folkestyre vårt.

Hvor lenge skal dette fortsette? Et første svar kan komme til uka når valglovutvalget som Solberg-regjeringen utnevnte i 2017 etter planen skal legge fram sin innstilling. Den vil skape ny debatt om valgordningen. Den vil få motsetningene ut i åpent lende. Det trengs, særlig for de som er opptatt av å bevare maktbalansen sentrum-periferi, og opprettholde distriktenes følelse av å være inkluderte medborgere i Norge.

At det blir en tung jobb, fremgår av et enkelt regnestykke om maktforholdene på Løvebakken nå. Tenk deg en sentrum periferi-sak der Oslo og Akershus (med til sammen 39 mandater) står sammen. Da må periferien mønstre mandatene til både Finnmark, Troms, Nordland, de to Agder-fylkene, Møre og Romsdal pluss Sogn og Fjordane, (til sammen 42) for å overkjøre de to sentrums-gigantene på Østlandet.

Annonse

Denne skjeve maktbalansen vil også gjelde når en ny valgordning – sikkert etter mange års debatt – skal vedtas. Da trengs brede koalisjoner mellom distriktene for å matche de som tjener på dagens ordning. For å illustrere: Fylkene som har fått mandatpåplusning de siste åra, mønstrer til sammen 69 stemmer på Løvebakken, der du vipper flertallet med 85 stemmer. Kampen for å få en slik «storkoalisjon» til å oppgi sine privilegier blir vanskelig.

Debatter om valgordningen er kompliserte og mangfoldige. De inkluderer høyverdige prinsipp som innbyrdes strider mot hverandre, og virkemidler som sperregrenser, utjevningsmandater, styringstillegg og delingstall. Men oppi alt dette blåser tidens trender sentraliseringens vei.

Typisk nok tyder lekkasjene fra valglovutvalget på at flertallet vil redusere virkningen av den såkalte «arealfaktoren» – et av kjernebegrepene hos dem som kjemper for å gi utkanter en overrepresentasjon i forhold til den rent matematisk rettferdigheten om at stemmer skal telle lik, uansett hvor de avgis. Bare for å illustrere hva dette dreier seg om: Uten arealfaktoren ville Finnmarks representasjon synke fra dagens fem representanter til to.

På én front viser lekkasjene fra utvalget at sentraliseringskreftene har måttet gjøre retrett. Valglovutvalget vil holde Solberg-regjeringens forslag om regioner utenfor valgordningen. Folk skal altså stemme i de 19 gamle fylkene, selv om landet er oppdelt i 11 regioner. Det politiske surret rundt innføringen av regionene blir altså bekreftet nok en gang.

Retretten er ren politisk brannslukning, men feires likevel som en seier av regionmotstanderne. Tiden vil vise om det blir mer enn bare en utsettelse, og uansett er det bare en seier i forsvarsfeltet. På sikt er ikke det nok. Man må over i angrep, over på offensiven. Tenke utenfor boksen. Finne nye grep som sikrer og befester distriktenes innflytelse og hindrer at de sakte, men sikkert, blir overkjørt.

Ivaretakelsen av distriktene interesser avhenger nå av at partiene som sier seg å representere distriktene – Sp for eksempel – har forberedt en offensiv og konkret strategi som får dem ut av forsvarsfeltet og ut over protest-stadiet. Den venter vi spent på, og inntil den kommer, kan jo vi lekfolk gruble over saken. Hvis man da våger å tenke utenfor boksen, kan man for eksempel studere hvordan andre land har egen demokratisk kanal for representasjon fra regionale geografiske enheter.

Mest kjent er USA, der hver delstat sender to representanter til Senatet, uansett størrelse og folketall. I Senatet er delstaten Wyoming med sine drøyt 500.000 innbyggere like godt representert som California med 37 millioner; begge har to senatorer. I Representantenes Hus derimot, som gjenspeiler folketallet, er forskjellen enorm: 53 representanter fra California mot 1 fra Wyoming.

Hva med å tenke i slike baner her i Norge? Vi har jo ingen erfaring med tokammersystem, bortsett fra en slags hybrid; ordningen med Lagting og Odelsting som varte fra 1814 til 2009. Men likevel – kunne man ikke la en del av Stortinget – kall det gjerne et nytt Lagting – bli valgt etter en ordning der alle fylker eller regioner er likt representert? Er det virkelig en umulig tanke? Jeg bare spør.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Når ytringsfrihet blir kalt for sutring