Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hvem tør sette bonden på sokkel?

Mens meningseliten krangler om hvem som har rett til å stå på sokkel, må bøndene være glad til så lenge de får lov til å være på jordet.

Den krenkende metoden: Er dette en krenkende romantisering av norske bønder som strevde og trellet for de danske futene og kongen i København? Ligger krenkelsen i at nettopp makthaverne var freidige nok til å sette bøndene på sokkel i det de kalte «Nordmandsparken», og fremstille dem som lykkelige og dansende? Foto: Zserghei / Wikimedia Commons.
Den krenkende metoden: Er dette en krenkende romantisering av norske bønder som strevde og trellet for de danske futene og kongen i København? Ligger krenkelsen i at nettopp makthaverne var freidige nok til å sette bøndene på sokkel i det de kalte «Nordmandsparken», og fremstille dem som lykkelige og dansende? Foto: Zserghei / Wikimedia Commons.

I dag vil jeg starte med en historie som er litt på kanten. Advarsel: Her kan noen bli krenket!

For det var altså presten som gikk bortetter vegen og fikk se bonden Ola som var ute på jordet og spadde i ei grøft. «Du verden, Ola – her har sannelig du og Vårherre drevet fram en stor og gild gard!», sa presten. «Jo da», svarte Ola. «Men du skulle sett åssen det så ut her da han dreiv på aleine!»

Første gang jeg hørte denne historien må ha vært på 1950-tallet, altså den gangen det norske samfunnet var ganske så annerledes enn nå, og da historiens pirrende poeng lå i fleipen med kirken og kristendommen, som den gangen tilhørte samfunnets absolutte autoriteter. Det gjorde prestevitser populære, og vi som er gamle nok husker oppstyret da komikerne Rolv Wesenlund og Harald Heide Steen fleipet med prekenene og «da jeg var på vei til kirken i dag».

Men tidene forandres. Nå er det andre autoriteter som får svi, og det er hardere lut enn vitser som rammer dem. Nå vakler statuer av Winston Churchill og Ludvig Holberg på soklene, og en professor i Bergen får munnkurv av rektor fordi han vitser med at «tyskerne har vært her før».

I vår tid fører kappløpet om å fremstå som moralsk plettfrie til at politikerne i trauste Trondheim vedtar forbud mot demonstrasjoner med rasistisk budskap. De krenkede og prektige er i ferd med å ta styringen over den offentlige debatten.

Det er noe sørgelig aktuelt over historien om at pietistene stengte teatrene så Ludvig Holberg ikke fikk spilt komediene sine.

Noen er såre med god grunn. Er du fra India ser du helt andre sider ved Winston Churchill enn vi som husker ham for «we shall fight on the beaches». (Men må de bare se rasisten av den grunn? Hvorfor så enøyd?) Er du fra Telemark med en annen hudfarge en hvit, blir du møkka lei spørsmål om hvor i Afrika du kommer fra. (Men må man av den grunn påstå at rasismen preger Norge? Hvorfor så enøyd?)

Sinnet kan forklares, men ikke forsvares i et demokrati som forutsetter respekt for motstanderen og folk du ikke kan fordra. Sørgelig mange av de siste dagers krenkede kjennetegnes av overslag og manglende respekt for nettopp den ytringsfriheten og respekten for annerledes tenkende som gir dem sjansen til å fortelle storsamfunnet at de er krenket. Da sager de over greina de selv sitter på.

Ironisk nok var det nettopp ekstremiteter og selvhøytidelighet Ludvig Holberg ofte hadde moro av å henge ut i sine komedier. (Og ja; mens han skrev dem, hadde han én tvilsom, obligasjon i Det Ostindiske Kompagni som var involvert i slavehandel).

Annonse

Ta bare «Erasmus Montanus» – den evig aktuelle fleipen med liksomdannelse, akademisk snobberi og folk som glemmer sine røtter og sitt sunne bondevett. Vi ler hjertelig når Erasmus med den halvstudertes bravur avleverer sitt berømte bevis på at mora hans er en stein: Hun kan jo ikke fly – og det kan heller ikke en stein. Ergo er Mor Nille en stein!

Akk, som vi hadde trengt en satiriker som Ludvig Holberg i dag. Men på et vis er han blant oss, for hans skjebne på 1700-tallet er sørgelig aktuell i 2020: Blant makthaverne i den tids Danmark var det mange som følte seg krenket av ideene som Holberg og opplysningstidens forkjempere sto for. Reaksjonen satte inn. Den strenge, religiøse pietismen fikk gjennomslag. Sensur ble innført. Teatrene ble stengt. Holberg ble altså utsatt for noe som er velkjent i dag: «No-platforming».

Så tilbake til krenking i «Nationen-segmentet» og historien om presten og Ola: Hvem blir krenket av den i dag? Ikke prestene, de har vendt seg til å tåle alt. Nei, nå er det nok helst de som ikke tåler en fleip om «hvordan det så ut her da han dreiv på aleine». Altså de som er hellig overbevist om at naturen bør få være mest mulig uberørt, og gjerne bli «rewilded»– tilbakeført til sin opprinnelige tilstand.

Tenk om det var ei myr Ola spadde i, og prøvde å drenere ut! Da blir denne historien virkelig politisk ukorrekt.

Jeg vet ikke hvor mange statuer av bønder og bureisere som finnes rundt omkring. Men jeg tror det er merkelig få, og de som finnes, er ofte av det slaget danskekongene på 1700-tallet satte opp i «Nordmandsdalen» i Fredenborgs slottshage. Det de viser, er overklassens romantisering av de eksotiske norske bøndene som holdt til der nede i folkedypet.

Og som et apropos: Er ikke disse statuene i København egentlig krenkende for dagens norske bønder? Skal de finne seg i at den tids makthavere og undertrykkere fremstilte deres forfedre som dansende og lykkelig, og ikke som det de vitterlig var: «Jordens treller» som sleit for sitt daglige brød og for å betale skattene til danskekongen? Jo da, det kan argumenteres sånn. Men la nå statuene i Nordmandsdalen stå likevel!

Selv der mer realistiske bondestatuer finnes, står de kanskje mindre stødig på sokkelen enn før. Synet på bønder og kultivering av jord er jo blitt så helt annerledes enn da Knut Hamsuns bureiser i «Markens grøde», Isak Sellanraa, var den store helten.

Åsmund Bjørnstad, forfatter og professor ved NMBU, har i en kronikk Klassekampen oppsummert hvordan Isaks «praksis for samliv med naturen er stikk imot det som er trendy i dag: Å rydde skog er tap av biologisk mangfald. Å dyrke myr frigjer drivhusgassar. Åkeren legg jorda open for erosjon. Plogen og kveiteakset betyr erosjon og usunt gluten».

Noe av dette skyldes selvsagt overforbruket av naturen, og den ikke-bærekraftige delen av landbrukets medansvar for den. Men den viktigste årsaken til det nye synet på bonden ligger nok i et gammelt uttrykk som Aslak Sira Myhre – nasjonalbibliotekar og tidligere RV leder – nylig frisket opp i en kronikk: «Vi har så mye melk, at vi tror vi ikke trenger ku».

Det gjelder for estimeringen av bondens arbeid. Og det gjelder sannelig også estimeringen av ytringsfriheten. De er begge blitt så selvsagte goder at vi tar dem som en selvfølge. Men nå ser vi at de trenger vern.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Alle mann rett til Besseggen