Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hva er det med Venstre og MDG?

De har to ting felles. De slåss om å være Norges mest ihuga og rendyrka miljøparti. Og de ligger dårlig an på meningsmålingene. Hva er sammenhengen?

Fra opptur til nedtur:  MDG-folket jublet etter valgseieren for to år siden. Så kom nedturen. Hvor var det det butta? Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Fra opptur til nedtur: MDG-folket jublet etter valgseieren for to år siden. Så kom nedturen. Hvor var det det butta? Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

En grei inngang til å forstå det som skjer i norsk miljø- og klimapolitikk nå, er å lære seg det gamle visdomsordet «Bil er livsstil på fire hjul». Og deretter oppfølgeren: «Sykkel er livsstil på to hjul.»

Sykkel og bil er mer enn fremkomstmidler. De er politikk. Vis meg hva du kjører, og jeg skal si deg hvem du stemmer på.

Skillet mellom «de kjørende klasser» og «de syklende klasser» faller ikke nødvendigvis sammen med skillet rik - fattig. Eller by-land. Eller det forskerne kaller «identitetsliberale» kontra «identitetskonservative». Eller «anywheres» og «somewheres.»

Men det hender ganske ofte at disse motsetningene faller sammen og legger seg oppå hverandre. Da kan kombinasjonene bli eksplosiv. Da får du fram bildet av Lan Marie Berg på sykkelen sin og Trygve Slagsvold Vedum foran dieselbilen sin.

Når de to stiller opp på foto-sesjoner, vet begge hva de gjør. Dette er politisk kommunikasjon for viderekomne. Men det er en interessant forskjell på hvordan folket tar imot budskapene.

Mange forståsegpåere forundres når Sp nå surfer opp mot 20 tallet på meningsmålingene. Men - burde man ikke forundre seg mer over at MDG bakser i meningsmålingenes kjelleretasje, i ubehagelig nærhet av sperregrensen?

Hvor ble det av effekten etter Greta Thunberg og de demonstrerende ungdommene som forlangte ny miljøpolitikk? Hvor ble det av MDGs knallvalg for to år siden – det som gav dem 15 prosent i utstillingsvinduet i Oslo – der de på den siste desember-målingen var nede i 9 prosent, bare et fattig prosentpoeng over 2015-valget?

"Hvor ble det av effekten etter Greta Thunberg og de demonstrerende ungdommene?"

Er det ikke også påfallende at det partiet som MDG har under seg på målingene – det so m definitivt aspirerer til jumboplassen – er Venstre? Altså partiet som kappes med MDG om å være rene og ranke i miljø- og klima politikken?

Jo, dette burde vi alle stusse over. «Alle» anser jo miljøvern og klima som de viktigste sakene i vår tid, noe diverse meningsmålinger bekrefter. Naturlig nok har oppmerksomheten om de grønne sakene dabbet litt av, i koronaens tid. Men likevel?

«Vi forsto tida vi levde i og ga svar som folket trodde på», sa Ap-høvdingen Trygve Bratteli en gang. I vår tid forstår nok MDG og Venstre (mange av) miljø- og klimaproblemene. Men de gir ikke svar som folk tror på.

Annonse

Og målestokken deres manglende suksess skal måles etter, er ikke Sp. Men se på SV! De vil jo også være i miljøpolitikkens førstedivisjon. De ligger nær MDG og Venstre i mangt og mye. Men SV skiller seg fra dem på et vesentlig punkt: Audun Lysbakken og co. er påfallende omhyggelig med å få fram at grønn politikk må balanseres opp mot sosiale hensyn og mot konsekvensene for svake grupper.

SV (og Rødt) er mer «Sp-like». Mer opptatt av miljøpolikkens sosiale konsekvenser og byrden den påfører folk flest. De mener ikke det same som Sp – langt i fra. Men de spiller på den samme banen.

Resulatet ser vi. SV har kombinert grønn profil og rød profil på et vis som gjør at de vokser trutt og jevnt.

Så hvor er det det butter imot for MDG og Venstre? Mange steder, men viktigst er nok dette: Den politiske elitens syn på folk flest er i ferd med å forandre seg.

I kortversjon illustreres forandringen med tittelen til ei bok som den danske journalisten og samfunnsdebattanten Lars Olsen ga ut for noen år siden, og som «alle» leste fordi den så ypperlig fanget opp tidens trender: «Det forsvundne folk», handler om hvordan arbeidsklassen og folket i distriktene forsvant under radaren til de styrende elitene. De ble usynliggjort – og hvis de ble sett, ble de ble møtt med arroganse, forakt og belæring, slik Lars Olsen summerte opp i en annen bok: «Elitens triumf».

Sånn var det her i landet også: «Folk flest», det var jo harryhandel, campingvogner, sydenturer, danseband og FrP-sympatier. Grøss! Sånne folk snakker vi til – ikke med.

Nå er motsatt trend på gang. Arbeiderklassen og distriktsfolket blir gjenoppdaget og – langt på vei – rehabilitert av de snakkende klasser, inkludert politikere og kommentariatet i media.

Èn grunn er koronaen, som har vist hvor avhengig vi er av arbeidsnever og fagfolk i «samfunnskritiske yrker». En annen er bøkene til Thomas Piketty, som også «alle» har lest. En tredje er Sp-framgangen her hjemme, som mange gjør ærlige forsøk på å forstå.

Viktigst er likevel de økte forskjellene, kuttene i velferd, usikkerheten i arbeidsmarkedet og sentraliseringen. Det har gjort problemene og avmakten «der ute og der nede» så åpenbar at eliten har måttet ta det innover seg. Dessuten har tilfellet Trump gitt dystre lærdommer om hva som kan skje dersom folket blir neglisjert, foraktet og tråkket på.

Kortversjonen til MDGs og Venstres problemer med folket, er at de har blitt hengende igjen i elitenes arroganse. Mens Sp, og eksempelvis SV, på helt annet vis har hengt med i svingene og «har forstått tida de lever i».

Da hjelper ikke Une Bastholms iherdige forsøk på å gi MDG et menneskelig ansikt. Hun blir glemt når Lan Marie Berg og Hulda Holtvedt setter i gang.

Og for Venstre hjelper det lite med Alfred Bjørlo når Sveinung Rotevatn.

Neste artikkel

Regjeringa blir Ap/Sp-