Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Håpet er rødgrønt

Når Solberg-regjeringen skuffer, må bøndene satse på et regjeringsskifte til høsten.

Provoserer: Landbruksminister Olaug Bollestad har gitt bøndene klar beskjed. De rødgrønne skal finne på mye rart før det blir verre enn det den nåværende regjering tilbyr. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB
Provoserer: Landbruksminister Olaug Bollestad har gitt bøndene klar beskjed. De rødgrønne skal finne på mye rart før det blir verre enn det den nåværende regjering tilbyr. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB

Olaug Bollestads tilbud i jordbruksforhandlingene provoserte bøndene. Men om bare noen måneder får de igjen sjansen til å sette landbrukspolitikken i spill. Da er det valg, og store muligheter for regjeringsskifte.

Sjansen for å bli hørt burde øke ved at Senterpartiet – det gamle bondepartiet – ligger an til å få en mye sterkere posisjon enn før.

Etter erfaringene fra de åtte årene 2005-2013, stiller nok mange bønder med nøkterne forventninger til det rødgrønne alternativet. Også den gangen ble det alt for mye flikking på systemet, og alt for få fundamentale forbedringer. Det mange husker best, er vel at Bondelaget under Nils T. Bjørke (nå stortingsrepresentant for Sp), etter mange års tålmodighet, tøffet seg opp til åpen konfrontasjon og brudd med Sps landbruksminister Lars Peder Brekk i 2012. Det var den tids bondeopprør.

For, som vi alle vet: Sp er fylt av indre motsetninger i landbrukspolitikken. Når det kommer til handling, preges det i dag mer av folk som Geir Pollestad enn folk som Per Olaf Lundteigen. Da kan det bli ganske så traust, og ganske så mye nærhet til Bondelaget og toppene i bondesamvirket.

Men vi skal ikke se bort fra partiers evne til å ta inn over seg det som #Bondeopprør21 nå viser fram på så rystende vis: At landbrukspolitikken er et system i krise, og basert på tall som ikke henger på greip. Og at dette må endres – raskt.

I denne situasjonen må bøndene kunne feste litt håp til en rødgrønn regjering der Arbeiderpartiet etter åtte år i opposisjon fremstår som mye mer bondevennlig enn før, markert av folk som Nils Kristen Sandtrøen. Og der Sp står mye sterkere enn i de rødgrønnes forrige runde.

Etter valget kan vi få en situasjon der et «16 prosent-Sp» bemanner Landbruks- og matdepartementet. Der et bondeopprør fortsatt er i full fyr på grasrota, og der forventingene som Sp har skapt i opposisjon er høyst nærværende. Den situasjonen vil sette Sp under kraftig press. Partiet blir tvunget til å prestere.

Det vil skape utfordringer, problemer, dilemmaer og interne rivninger. Men det vil også gi Sp en gedigen mulighet til å vise hva det kan få til.

Mulighetene til den kommende landbruksministeren fra et «16 prosent-Sp» blir uansett mye bedre enn da forgjengeren Lars Peder Brekk fra «6 prosent-Sp» havnet i håpløs skvis mellom sin tids bondeopprør og den knipne finanspolitikken til et «35 prosent-Ap», ledet av Jens Stoltenberg.

Men Sp skal være forsiktig med å være for kjepphøye nå. «Vil statsråden ta bondeopprøret på alvor?», spurte Geir Pollestad landbruksminister Bollestad for en drøy uke siden i Stortingets spørretime. Det var et godt spørsmål, men den som virkelig må «ta bondeopprøret på alvor», kan fort bli Geir Pollestad selv, siden han regnes som svært aktuell som landbruksminister i en ny regjering.

Annonse

Nå blir det garantert stor ståhei rundt jordbruksoppgjøret. Det kan havne i Stortinget, og der kan det bli dramatisk. Men uansett blir dette bare en forpostfektning i forhold til det som bør skje etter valget.

For allerede etter noen uker med #Bondeopprør21, er det klart at presset fra grasrota vil vare lenger enn årets jordbruksforhandlinger. Lederne forteller at de ikke har startet en politisk sprint, men et maraton. Og opprøret har vist at næringen trenger mer enn tiltak i enkelte jordbruksoppgjør eller statsbudsjett.

Nå trengs for eksempel en opptrappingsplan, eller i det minste en slags new deal der kortene deles ut på nytt. Det bør være det første en rødgrønn regjering griper til. Prisene må opp på lønnsomhetsnivå.

Og denne gangen kan man heldigvis lære av feilene som ble begått etter opptrappingen som Hitra-opprøret førte med seg i slutten av 70-åra.

Resultatet den gangen ble overproduksjon, bondekannibalisme og kappløp i «get big or get out» . Senere fylte politikerne på med liberalisme og dereguleringer, og økt frislepp fra driverne i markedet; importpress, kjedemakt, kvoter, jordleie, og et investeringspress med tilhørende gjeldsbyrde. Pluss gallopperende kostnader kombinert med stillestående priser på produktene de selger.

Landbruket trenger en ny opptrappingsplan. Men den må ikke gjenta feilene som ble begått etter Hitra-opprøret.

Disse erfaringene summerer seg opp til én ting: Behovet for politisk styring er blitt sterkere enn før, ikke svakere. Og: det trengs nye grep – siden de gamle så åpenbart har store mangler og feil.

For noe er jo fundamentalt feil når #Bondeopprøret21 ikke bare består av de «vanlige» misnøyde og overkjørte – altså av bøndene fra fjord- og fjell-Norge der det meste er bratt, kaldt og smått.

Nei, de som fronter frustrasjonen nå er bønder som har handlet helt etter boka, og gjort nettopp det politikerne har sagt de skal gjøre.

Eksempelet alle bruker, er en av opprørsgeneralene, Tor Jacob Solberg fra Skiptvet i Østfold. I avisa Dag og Tid oppsummeres situasjonen hans slik: Kjøpte gård på det åpne markedet. Kåret til årets unge bonde i 2014. Investerte 8 millioner i nytt fjøs og besetning 2009. Driver økologisk med jord fra 11 gårder på til sammen 1400 dekar, med tipp-topp moderne teknologi. Produserer over 500.000 liter melk i året. Jobber over 3000 timer i året. Mottar et årlig tilskudd på cirka 1,6 millioner. Hadde i 2019 en skattbar inntekt på 360.000 kroner, og en timelønn på 125 kroner. Blir minstepensjonist.

Tor Jacob Solberg representerer de bøndene som skulle sitte i utstillingsvinduet til den moderne, effektive og robuste norske landbrukspolitikken. Men som i stedet sitter i økonomisk skvis. Da må det være noe riv ruskende galt med politikken.

Da kan ikke løsningen være å melde pass, slik regjeringen nå har gjort. Da må løsningen være den trassige troen på at «der det er vilje, er det vei». Da må det være mulig å finne bedre alternativer – og gjennomføre dem. Da må politikere som sier de har denne troen, få sjansen til å vise hva de er gode for.

Neste artikkel

Er avvikling framtida?