Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Franske følelser for bønder

Tidligere i vinter ble jeg oppringt av en melkebonde fra Nord-Norge.

Fremmer forståelse: Forfatter Michelle Houellebecq er snakkis i Europas snakkende klasser. Nå får han dem til å snakke om bøndenes kår. Foto: Matthew Larson / Cappelen Damm as

Han skulle blåse ut sin fortvilelse etter tørken i fjor, men i samtalens løp fortalte han at han i hvert fall gledet seg til én ting: At den nye romanen til den franske forfatteren Michel Houellebecq utkom på norsk.

Hva leser bønder når melkingen er unnagjort, og Nationen gjennomlest? «Bønder spelar ikkje tennis», het det en gang, men tiden har for lengst løpt fra denne og andre fordommer om bønder og «finkultur». Uansett: Nå er den ute, boka med det knapt forståelige navnet «Serotonin», skrevet av en forfatter jeg for min del knapt kan uttale navnet på. Romanen bekrefter at min innringer fra utkantbygda hadde grunn til å glede seg. Og ikke bare han.

Houellebecq er en av Europas mest omtalte og omdiskuterte forfattere. Han er snakkis i de snakkende klasser. Når han nå – på et vis som må berøre selv lesere med hjerter av stein – skriver om bønders frustrasjon, fortvilelse og avmakt i møte med friflyt-liberalisme, kuttpolitikk og EU-byråkrati, er det mange bonde-fjerne lesere som får det med seg. Også i Norge er boka en døråpner inn i kretser som aldri har lest Nationen, og knapt vet hvem Per Olaf Lundteigen er.

Hvis vi skal se matnyttig og prosaisk på det, nå foran årets jordbruksforhandlinger: Michel Houellebecq skildrer jordbrukere med en sympati som er gull verdt for Bondelaget og Småbrukarlaget. Boka kan ses som eksempel på de nye trendene i opinionen som bondeorganisasjonene kan spille på. Hvis de steller seg riktig.

Serotonin er også fortellingen om lengsel etter kjærlighet i et samfunn som absolutt ikke legger forholdene til rette for den slags, og om en hovedperson som er ekspert på å kaste bort de sjansene til lykke livet tross alt gir ham; han har «en slående mangel på evne til å ta grep om livet». (Da trengs serotonin, et lykkehormon som brukes i antidepressiva.) Men – her i Nationen dropper jeg dette, og holder meg til hovedpersonens ekspertise på et helt annet felt: Han jobber i det franske landbruksbyråkratiet og som fotsoldat i hæren av anonyme tjenestemenn som utformer EUs landbrukspolitikk – i et miljø han karakteriserer slik: «I årevis hadde jeg hatt å gjøre med folk som var rede til å gå i døden for frihandel.»

Annonse

Byråkratens bekjennelse

«I årevis hadde jeg hatt å gjøre med folk som var rede til å gå i døden for frihandel.»

Hovedpersonen innser hva han gjør, hans sympati er egentlig hos bøndene, men heller ikke her makter han å ta grep. Tvert imot: han oppsummerer sin karriere som «en imponerende rekke nederlag i forsøkene på å forsvare Frankrikes landbruksinteresser, men disse nederlagene var i grunnen ikke mine, de skyldtes i mye større grad sjefforhandlerne, et sjeldent og forfengelig folkeferd som aldri lar sitt snørrhovne ego svekkes av gjentatte nederlag.»

Denne byråkraten møter virkeligheten han har vært med på å skape i form av sitt vennskap med en melkebonde i Normandie, en kar med melkekyr av den lokale rasen, en idealist, han prøver å fôre kyra på mest mulig gras, «dette er ikke noe industribruk», sier han – men han må oppsummere slitet og innsatsen slik: «Jo mer jeg forsøker å drive på skikkelig vis, jo dårligere går det». Og dårlig går det – virkelig: Melkebøndene aksjonerer mot priskutt, de stopper leveransene sine, men straks møter det globale melkekonsernet aksjonen med importert melk fra Litauen og Irland, og når bøndene på fransk vis aksjoner mot trailerne, går det forferdelig galt og ender i tragedie.

Serotonin boltrer seg i innfall og utfall, den spenner fra det groteske til det vakre, men oppi dette finnes altså denne Nationen-vinklingen: En medrivende fortelling om franske bønders møte med den ansiktsløse makta til byråkrater og landbrukskonserner. Og «kappløpet mot bunnen», som Michel Houellebecq kaller «en hemmelig omstrukturering, usynlig, der folk forsvinner individuelt, hver i sin avkrok, uten at de noen gang blir stoff for reportasjer i BFM» (altså en stor fransk TV-kanal).

Vi som har sansen for Michel Holluellebecq, kjenner hans opptatthet av bygda, jeg har tidligere skrevet om hans groteske framtidsvyer i romanen «Kartet og terrenget»: Der er bygdene omgjort til et slags befolkede museer eller kulisser, bebodd av urbane innflyttere – mye rike kinesere på timeshare – folk som med et slags kunstig åndedrett bevarer og opprettholder lokale byggeskikker, driftsformer og gamle håndverk med sine penger og lengsel etter «det gode livet på landet» og «de lokale skikkene» – de eneste varene bygda har igjen å selge.

I «Serotonin» griper Michelle Houellebecq fatt i noe av det som har skapt «De gule vestenes» opprør i Frankrike. Han løfter bøndenes skvis mellom barken og veden i europeisk politikk inn i de lesende og snakkende klassers sfære. Kanskje fjerner han derved noe av det filtret, den avstanden og den veggen av tykt termoglass som denne klassen vanligvis betrakter melkebønders og andre representanter for «folk flest» gjennom – dette som får dem til å spytte ut foraktelige karakteristikker om populisme og bakstreverskhet. Såpass må vi våge å håpe på.

Neste artikkel

Framtidsvyar for språket