Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Framtidsbygda – drøm eller mareritt?

Dersom de rødgrønne vinner valget til høsten, vil de raskt erfare én ting: Du må tidlig opp om morran for å forandre det Erna Solbergs regjering har gjort med Norge – særlig med Distrikts-Norge.

Sponheims metode: For tjue år siden startet landbruksminister Lars Sponheim (her med tidens nylansering Økologisk tjukkmjølk fra Røros), utredningen om «Framtidsbygda 2020». I dag sitter vi med fasiten.
 Foto: Erlend Aas / NTB
Sponheims metode: For tjue år siden startet landbruksminister Lars Sponheim (her med tidens nylansering Økologisk tjukkmjølk fra Røros), utredningen om «Framtidsbygda 2020». I dag sitter vi med fasiten. Foto: Erlend Aas / NTB

Full av målbevissthet og ideologisk glød slapp Erna Solbergs regjering politikken sin løs på Norge fra dag én i 2013. Nå i 2021 kan ikke opposisjon være dårligere, hvis de vil sette tilsvarende merker etter seg. Da er det tid for dristighet.

For oss som er opptatt av «Nationen-segmentet», er det derfor å håpe at partiene som vil ha en ny politikk for distriktene, allerede har satt i gang arbeidsgrupper som planlegger konkrete grep for de første 100 dagene i regjering – og helst for de neste 1000 dagene også.

De første skrittene er viktige. Små grep oppå hverandre bygger til sammen store forskjeller. Da kan det være greit med konkrete førsteskritt av typen re-etablering av tjenester nær folk.

Men det er også viktig å løfte blikket. Hvordan er den framtidsbygda som de rødgrønne – og spesielt Sp – vil styre fram mot? Hva slags Bygde-Norge vi de skape? Om – la oss si – tjue år?

"Hva slags Bygde-Norge vil vi ha om tjue år?"

Hvis vi går tjue år tilbake, kommer vi til årtusenskiftet – og til da landbruksminister Lars Sponheim fikk utredet «Framtidsbygda 2020». Han siktet seg inn mot et årstall som den gangen virket langt inne i framtida.

Mye skjer på tjue år. I Sponheims tid var det drøyt 70.000 bruk i Norge. Nå er det under 40.000. Det framtida i realiteten hadde å by på, var altså 30.000 færre bruk.

Så hva skal vi i dag si om 2040? Går det mot en avgang på ytterligere 30.000 bønder? Skal Bygde- Norge da måtte leve med under 10.000 bruk? Hva slags bruk blir det i så fall, og hvor i landet vil de befinne seg? Hva slags bidrag kan et slikt landbruk å gi til distriktenes livskraft? Kan det bli «levende bygder» av slikt?

På begynnelsen av 2000-tallet kom Sponheims utrederne fram til fire framtidsmodeller, eller ”fortellinger” om Bygde-Norge i 2020: ”Motvindbygda”, ”Agrobusiness-bygda”, ”Anti-jante bygda” og ”Forstadsbygda”.

Nå, når 2020 er passert, kan mye sies om de alternativene, og ikke minst hvordan de blir brukt – eller ikke brukt – som styringsredskap. Det ble kanskje mest seminarer og fine plansjer.

Annonse

Men en ting skal Sponheim ha: Viljen til å presse fram tenkning om det avgjørende spørsmålet: Hva vi vil med Bygde-Norge på lang sikt?

Men du kan jo gjette hvem av alternativene som traff best. Bare les dette, som utrederne i Rogalandsforskning og Bjerrefjord & Thomassen AS leverte departementet i 2005: ”For besøkende som i år 2020 ikke har vært i bygda siden 2005 er det to viktige utviklingstrekk som har satt sitt preg på stedets utseende. Gårdene har blitt færre og større. De moderne driftsbygningene er store, og de er tilrettelagt med omfattende areal for optimal logistikk. Av utseende minner de mer om enkle fabrikkbygninger enn de rødmalte driftsbygningene som mange byfolk fortsatt forbinder med landbruket».

Jo, sannelig er det ikke selveste «Agrobussiness-bygda»! Vi som var med den gangen, husker hvordan de politiske aktørene gjerne holdt seg litt for nesa da de snakket om den. Men – så ble den altså et typisk trekk ved Bygdenorge anno 2020!

Fantes det alternativer? Jo da - bare les: «Denne bygda ligger utenfor allfarvei. Samtidig har stedet en drivkraft i seg til utvikling og nyskaping. Folk i bygda har pågangsmot og en identitets- og fellesskapsfølelse. De som bor her verner om bygda, men ser samtidig at åpenhet og nytenkning er nødvendig for videre eksistens.» (…)

Landbruket i bygda går i ulike retninger. Det blir klart færre gårder med tradisjonell drift, men fremdeles er det lys på de fleste gårdene. Og de gjenværende, aktive bøndene er opptatt av og stolt over at de vedlikeholder kulturlandskapet og videreutvikler mattradisjonene. De har fått et økende antall besøkende på gården og de klarer å konkurrere i et stadig tøffere marked.”

Hva er dette? Jo, «Anti-jante bygda». Skildret med så høystemt patos som offentlige utredere makter, og sterkt preget av Sponheim-epokens tro på gründerbonden. Altså bonden som ser «utfordringer og muligheter» der andre ser problemer.

Og ja – sånne bønder trengs. Nå som da. Men selv den mest kreative bygd og bonde trenger gode rammevilkår å støtte seg på. Hvis ikke, blir ropet om kreativitet, nytenkning og gründerskap bare en lettvint oppfordring om å løfte seg selv etter håret.

Hvorfor har vi fått så mye Agrobussines-bygd og så lite Anti-jante? Jo, fordi markedet og politikernes rammevilkår har fremmet den første mye mer en den andre.

Å snu dette i tida som kommer, er definitivt lettere sagt enn gjort. Men det blir likevel prøvesteinen for dem som nå lover ( for det gjør de vel?) en alternativ utvikling i Bygde-Norge. Vi vet jo hva dette vil stå om, til syvende og sist: Bøndenes markedsmakt og evnen til å ta ut en skikkelig pris i et marked dominert av kjeder og import.

På den fronten har de tapt siden Sponheims tid – og vel så det. Det er der livskraften er tappet ut av næringen. Det er der snuoperasjonen må komme. Det er der politikerne på et eller annet vis må forandre spillereglene. Bare da kan man utrede alternativer for en næring i vekst, ikke i forfall og fortsatt underkastelse under kjedemakta.

I motsatt fall er det bare å forberede seg på mer av det som har vært. Da går det mot «Framskrivningsbygda» – et Norge med 10.000 bønder om tjue år. Det er det som ligger i potten nå. Intet mindre.

Neste artikkel

Alle skjønner hva som ville skjedd om campus ble lagt ned. Om togskinnene svingte utenom. Om jordbruket ble lagt ned