Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Er Sp-velgerne reaksjonære?

Er Senterpartiet et gammelmodig, bakstreversk og reaksjonært parti? Er velgerne deres en samling nostalgiske bygdefolk som drømmer om å pusse støvet av gode, gamle dager?

Nostalgiske velgere: Noen vil stemple Sp-velgerne som en gjeng nostalgikere som klamrer seg til tradisjoner og  lengter tilbake til det Norge som var. Foto: User 62711 / Mostphotos
Nostalgiske velgere: Noen vil stemple Sp-velgerne som en gjeng nostalgikere som klamrer seg til tradisjoner og lengter tilbake til det Norge som var. Foto: User 62711 / Mostphotos

Lengter Sp-velgerne tilbake til et slags «deilig før», da NSB drev togene, kroneisen kostet ei krone, traktoren var en koselig Gråtass – og da «gammellensmannen» gjorde «nærpoliti» til et ord det ikke var nødvendig å oppfinne?

Vel – om disse velgerne ikke er reaksjonære, er det i hvert fall mange som vil stemple dem som det. Det er som redaktøren i Telemarksavisa, Ove Mellingen, skriver : «Man kan mene mye om både distriktspolitikk generelt – og om Sps kamp for distriktene spesielt, men jeg har registrert at andre har et voldsom behov for å stemple dette som gammelmodig, bakstreversk og reaksjonært.»

Denne stemplingen får vi nok høre mye om i året som kommer – det året som blir den lange valgkampen fram mot det spennende stortingsvalget 2021. Men er den riktig?

La oss stille kontrollspørsmålet. Det var mindre forskjeller mellom de fattigste og de rikeste i Norge før, enn det er nå. Blir det da reaksjonært å arbeide for en fremtid der det igjen blir mindre forskjeller?

Eller er det tvert imot radikalt?

Debatten sneiet såvidt innom dette da politisk redaktør Frithjof Jacobsen i Dagens Næringsliv i forrige uke skrev sin berømmelige kommentar om at «Misnøyen har rynker», der han hevdet at Senterpartiet og Frp er «best på protest» og kjemper om «den samme velgergruppen, de som synes mange ting var bedre før.».

Her i Nationen er det skrevet mye om debatten mellom Frithjof Jacobsen og politisk redaktør Skjalg Fjellheim i Nordlys, der Fjellheim kontret med at Sp er blitt største parti i aldersgruppen 30 til 44 år i hele den nordligste landsdelen og klart største parti i aldersgruppen 30 til 39 år i hele Trøndelag. Så det lar jeg ligge.

Noen har et voldsomt behov for å stemple Sp-velgerne som bakstreverske og reaksjonære.

Men la oss se litt nærmere på Frithjof Jacobsen sin beskrivelse av holdningen til de protesterende, nostalgiske, reaksjonære, gammelmodige (men altså ikke nødvendigvis gamle) velgerne. Hva slags fortid er det disse folka drømmer om? La oss ta med en smakebit fra kommentaren hans:

«Før. Da yrkestitlene ga mening. Da jobber het selger, postmester og regnskapsmedarbeider. Ikke konseptutvikler, yieldmanager og marketing automation spesialist. Før, det deilige før, da folk drakk melk og ikke YT. Da banken var en streng dame med velstelte negler og vannkaraflene med NSB-logo vugget i takt med den myke doseringen i skinnegangen.»

Annonse

Sånn kan det sies – hvis man vil karikere. Og la meg for orden skyld understreke følgende – bare så det er sagt: Vi kan fort bli enige om at det i «før» er mye vi slett ikke vil ta vare på, og som vi bør være sjeleglade for å være kvitt. Men det får være en annen historie. Her er poenget at «før» også kan omtales slik:

Før. Da statssubsidierte Hurtigruten var eid og styrt av rederier basert i Norge. Før den ble solgt til Silk Topco, der Silk Holdings S Ar. L i Luxembourg er hovedeier og med det britiske fondet TDR Capital som neste ledd i kjeden. Før de kunne ansette filippinere til en lønn ned mot 35 kroner i timen. Før direktøren Daniel Skjeldam – ifølge avisa Nordlys – kunne hente ut totalt 14,5 millioner kroner i året, noe som er ca. 70 ganger det filippinske mannskapets lønn.

Før. Da utbyggere av el-energi i Norge ble pålagt hjemfallsrett, og ikke, slik som vindkraftutbyggere i dag, kan la profitt og kapital flyte ukontrollert til utlandet. Før: Da kjøp og salg av barnehager ikke var profitt-geskjeft som gjorde private entreprenører styrtrike. Før: Da EØS-avtalen ennå ikke førte makt ut av Norge og satte Stortinget i forlegenhet, slik som i Nav-saken.

Altså før politikerne ga sentraliseringen drahjelp med kommunereform og andre grep. Før deregulering, liberalisering og større frihet for kapitalen. Før fjerning av arveavgift, kutt i formuesskatt, frislepp for midlertidig arbeidskraft, privatisering, outsourcing, svekkelse av fagbevegelsen, import av billig arbeidskraft. Før økte forskjeller i folks inntekt og – enda mer – formue. Før folks følelse av avmakt ble åpenbar – og en viktig faktor i deres partivalg.

Slik kan også «før» omtales, og det er summen av alt dette som skaper den protestbevegelsen DN-redaktører og andre harselerer med.

Her ser vi for det første årsakene til at «protestantene» fra Sp og Frp skiller lag og velger hvert sitt parti. Frp har jo jobbet for mye av det jeg listet opp.

Men framfor alt konfronteres vi med det avgjørende spørsmålet: Er det virkelig reaksjonært og bakstreversk å ønske seg en fremtid der disse verdiene fra fortiden igjen løftes fram og blir realisert? Er det ikke tvert imot radikalt og progressivt?

Og tilsvarende: Er det radikalt å arbeide for at dagens rådende politiske linje skal fortsettes?

Er det «progressivt» å si ja og amen, hurra og halleluja til en fremtid med enda større forskjeller mellom de fattigste og de rikeste, enda mer sentralisering og stordrift, enda mer EØS-makt, enda mer kutt i sosiale ytelser «fordi det må lønne seg å jobbe», enda større lønnspress mot løsarbeiderne og uorganiserte, enda mer skattelette for dem som tjener mye og har stor formue, enda mer «salg av Norge», outsourcing og privatisering, enda mer stordrift-press i landbruket, enda mer enøyd satsing på norsk «robusthet?

Nei. Grensen er nådd. Kanskje ikke for folk som DNs politiske redaktør. Men for stadig flere av oss andre.

I stedet for å forkaste de gamle verdiene, bør vi derfor plukke fram den gamle fagforeningsfanen: «Fremad og aldri glemme». Gjerne supplert med et annet kjent slagord: «Forandre for å bevare».

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Senterpartiets symbolpolitikk for distriktene