Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

En skammelig påske

For noen var årets verste påskeopplevelse kø og kolonnekjøring i snødrevet hjem fra hytta. For andre var det køen framfor Fattighuset.

Kø-påske: Mens noen står i kø for å sikre seg rådyre hytter på fjellet, står andre i matkø foran Fattighuset. Sådan er Forskjells-Norge. Foto: Rolf Øhman
Kø-påske: Mens noen står i kø for å sikre seg rådyre hytter på fjellet, står andre i matkø foran Fattighuset. Sådan er Forskjells-Norge. Foto: Rolf Øhman

Det er snart en uke siden den tok slutt, men påsken 2021 ble spesiell og minneverdig for veldig mange. Inkludert eiendomsmeklerne som selger hytter i Norges mest populære fjellområder. I påsken kunne de feire at de aldri har solgt flere hytter enn nå, hvis vi skal tro det glade budskapet i avisa Dagens Næringsliv.

«Det er helt ekstremt», fortalte Stig Svartor ved Privatmegleren Lillehammer. Der har de solgt flere rådyre hytter til over 15 millioner. Lavere renter og korona-situasjonen gjør at folk er i kjøpemodus, konstaterer mekleren, som gjerne skulle hatt et enda større «varelager».

Hytte-bonanzaen ble varslet av Kapital allerede i februar: Da var det i løpet av det siste året solgt over 50 fjellhytter i Norge til priser over ti millioner kroner. Det er 60 prosent mer enn året før.

Samtidig – et annet sted i Norge: Fattighuset i Oslo opplevde ekstrem pågang denne påsken. Onsdag før høytiden var flere hundre mennesker møtt opp, og køen til matutdeling strakte seg rundt hele Grønland kirke.

Et stykke bak i køen fant journalisten fra Nordstrands Blad Anja (24). Da Anja ble permittert fra stillingen som administrasjonssekretær i oktober, stilte hun seg for første gang i denne køen.

«Jeg hadde aldri brukt noe lignende tilbud før, så det var veldig nytt og fremmed. Men hvis jeg skal klare å betale regninger, kan jeg ikke bruke penger på mat», forteller hun til avisa.

Samtidig – fire mil unna: Ansatte og frivillige hos Frelsesarmeen i Drammen fortviler over situasjonen i påsken. De har rett og slett ikke nok mat å dele ut til alle som er i en vanskelig situasjon i Drammen og Nedre Eiker. Menighetsleder Turid Formo forteller til Dagsavisen om femti prosent økning av folk som oppsøker dem for mat.

Med til påske-historien om fattighusene og Frelsesarmeen hører også fortellinger om omtanke og giverglede. Da køen fra Fattighuset i Oslo ble vist på tv, ble hele Norge sjokkert. Inkludert Pernille Fjoran, som var innom og leverte tre poser kjøttdeig.

Annonse

«Jeg leste om det og ble veldig lei meg, og hadde lyst til å hjelpe til», sa Fjoran til TV2. Og så la hun til: «Det er vel egentlig politikerne sin oppgave å ordne opp».

Trenger disse sakene noen kommentar? Trenger jeg skrive hvor tragisk det er å se at Norge splittes opp i grupper som lever nær hverandre geografisk, men stadig mer adskilt på alle andre måter?

Jeg vet det blir patetisk når en kommentator som undertegnede – som selv sitter på den grønne gren, er pensjonist med trygg inntekt og til og med har fått sin første vaksinedose – brisker seg med påminnelser av typen «du skal ikke tåle så inderlig vel den fattigdom som ikke rammer deg selv».

"Du skal ikke tåle så inderlig vel den fattigdom som ikke rammer deg selv."

Men jeg gjør det likevel, fordi jeg tror dette kan sies på vegne av mange. Vi er mange som deler på maktesløsheten, oppgittheten – og ergrelsen. Mange som krever at «nå må politikerne ordne opp», fordi dette kan ikke løses ved at vi som privatpersoner blir så berørt at vi stiller opp med noen poser kjøttdeig.

Folk må så gjerne kjøpe og selge hytter. Men de må ikke glemme at mens den verste påskeopplevelsen i deres verden var kø og kolonnekjøring hjem fra hytta, var den for andre køen foran Fattighuset.

«Vi som har» må ikke glemme at nå er det solidaritet med «de som ikke har» som trengs – ikke likegyldighet og forakt. Dette må vi ikke glemme når vi hver på vårt vis skaper den opinionen som politikerne lytter på. Dette må vi ikke glemme når vi til høsten avgjør hvilke politikere som skal «ordne opp». Valget er en sjanse. Men også et ansvar.

Så hva nå? Klarer vi å åpne samfunnet på måter som minsker forskjellene koronaen har skarpstilt? Eller blir polariseringen ytterligere forsterket? Det avgjøres av mange ukjente faktorer. Ikke minst av valgkampen vi nå skal inn i.

Erna Solbergs eneste sjanse til å ro i land et godt valg for Høyre – og kanskje sine partnere – består i at man utover sommeren klarer å håndtere pandemien og åpne samfunnet, på et vis som velgerne blir fornøyd med.

Så må vi håpe og tro at dette vil innebære prioritering av de svakeste, de som har matkøen framfor fattighusene som et truende aktuelt alternativ i livet sitt. Til nå har ikke den prioriteringen vært påfallende klar. Men det er lov å lære av sine feil, og ta skrekken av tv-bildene som ble vist denne påsken. For de er ikke Norge verdig.

Neste artikkel

Rådebank i regjeringa