Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

En ny sjanse for utkant-bøndene

Byfolks sommerferie i distriktene har gitt bøndene i Fjell- og Fjord-Norge en ny politisk goodwill hos folk flest. Klarer noen å smi den om til politikk?

Fra tristesse til forhåpning: Gjengrodde jorder og traktorer som har definitivt har pløyd sin siste fure, har møtt feriefolket i sommer. Men sympatien det skaper, kan gi en positiv politisk effekt. Foto: Hildebjørg Djupvik
Fra tristesse til forhåpning: Gjengrodde jorder og traktorer som har definitivt har pløyd sin siste fure, har møtt feriefolket i sommer. Men sympatien det skaper, kan gi en positiv politisk effekt. Foto: Hildebjørg Djupvik

Sommeren har vist oss et todelt landbruk. Det er langt fra nedlagte melkebruk i utkantene til jordbærbønder som bestiller charterfly for plukkerne sine. Roper ikke dette på en todelt landbrukspolitikk?

Sånn kan vi spørre etter at folk har reist land og strand rundt på ferie i sommer – og etter at mange av de åtti prosentene som bor i byer og tettbygde strøk har fått en aha-opplevelse: Står det virkelig SÅ MANGE fraflyttede hus der ute! Er det SÅ MANGE jorder som gror igjen!

Jaja, kan vi tenke – det er bra at SÅ MANGE omsider ser dette ved selvsyn! At «folk flest» – selveste «opinionen» og selveste velgerflertallet – har vært på landet!

Den kan få den effekten politisk redaktør Skjalg Fredheim i avisa Nordlys nylig pekte på: «Dette handler om at vi forhåpentligvis blir tettere knyttet sammen. Dersom man har kjørt bil på langs i Norge, forstår man lettere de enorme avstandene, og at livsvilkårene er fundamentalt annerledes enn i de store byene i sør.»

Hva min egen familie fant, ser vi på bildet ved siden av her. Det er tatt «et sted på Vestlandet» der jorda gror igjen og traktoren så definitivt er parkert. Og – dette er sannelig ikke det eneste stedet i tilsvarende tilstand som har opprørt folk i min bekjentskapskrets!

Sommerferie i eget land kan ha økt i byfolks forståelse for problemene i periferien.

At slike erfaringer deles av mange, viser seg ved at dystre rapporter «der utefra» nå dukker opp i media. Eksempelvis i en stort oppslått artikkel av Karl Eldar Evang i Klassekampen forrige fredag. Evang – ellers kjent som psykolog med sterkt engasjement for menneskerettighetene –starter slik: «Jeg er på ferie i Norge. Det er vakkert, men det er vanskelig ikke å legge merke til det: Det gror igjen overalt på bygda.»

Kjære, vakre, vene! – kan vi andre si. Hva hadde folk flest ventet seg ut fra den politikken de har skapt flertall for? Det er jo bare å lese statistikken for å se hvor dramatisk hamskiftet har vært. Bare i løpet av én generasjon. For eksempel min.

Da jeg startet som journalist Nationen i 1977 var det over 125.000 gårdsbruk i Norge. Nå er det under 40.000. Hva angår melkeproduksjonen – ryggraden i distriktslandbruket – så var det i 1977 innpå 40.000 bruk med kyr på gården (snitt 9,6 kyr). Nå er tallet på melkebruk godt under 8000 (snitt 28 kyr).

Bare i løpet av de tre åra fra 2017 til 2020 ble det 816 færre melkebruk i kategorien 15–30 kyr, altså den som bærer utkant-landbruket. Det er en nedgang på 21,4 prosent. Antallet bruk med 30 eller flere kyr, økte derimot med 134.

Skulle ikke slikt etterlate seg spor«der ute»?

Annonse

Samfunnsforskerne snakker om «kritisk masse» og «knekkpunkt» – det er når resultatene av en utvikling plutselig blir synlig for all verden. Nå har kombinasjonen av strukturkrefter, markedskrefter og landbruks- og distriktspolitikk ført oss til et slik knekkpunkt.

Oskar Puschman beskrev nylig her i avisa hvordan kommunen Vestre Slidre har mistet 100 melkesetre de siste 30 åra: I 1992 var tallet 130. Bare 33 var igjen i 2019. «Så langt i år har 3 nye melkesetre gitt seg, og nedgangen vil fortsette. Dermed forfaller også ofte på sikt brukshusa knyttet til driftsmåten, og den seternære utmarka gror igjen.»

Dette er begredelig fordi det som først og fremst kan redde utkant-landbruket, er beitedyr. Det som trengs er kuer, sauer og geiter som trives mellom bakkar og berg og spiser graset der. Men hvordan få slike dyr lønnsomme når den høyt-ytende kraftfôr-kua ikke kan av-oppfinnes?

Om dette strides ekspertene og politikerne, men denne sommeren har i hvert fall lært oss noe om handlingsrommet de har. Folk flest har ikke bare reist på ferie blant gjengrodde jorder. Da har også hørt historien fra en helt annen bonde-verden: Den om de fem jordbærbøndene som chartret et fly for å hente 150 plukkere fra Vietnam.

Charter-saken anskueliggjør hvordan det også finnes et proft, stort, veldrevet, effektivt og offensivt gründer-landbruk her i landet. At norsk landbruk altså er todelt – minst.

Skal vi slippe dem ytterligere til, slik politikerne har gjort de siste åra? Skal vi la «de små der ute» fortsette ferden i utforbakke ? Eller skal ambisjonen fortsatt være å holde hele landet i hevd?

Nå – når «den kritiske massen» er nådd i så mange utkanter – stilles det spørsmålet med ryggen mot veggen.

Hvis svaret fortsatt er «ja til smått, det er godt», er det på tide å ta konsekvensen av næringens todeling ved også å todele landbrukspolitikken i mye sterkere grad enn nå. Eksempelvis ved å gjøre det mange har foreslått; kjøre en «Sveits-politikk» på beitelandbruket i Fjord- og Fjell-Norge.

Denne sommeren kan det ha åpnet seg en mulighet for det. Etter at så mange velgere har sett utkantene på nært hold – samtidig som flycharter-saken har gått i media – har det oppstått en helt ny mulighet for at opinionen aksepterer en mer «spisset» støtte til beitelandbruket.

Utkant-jordbruket har fått en ny politisk sjanse. Et håp er skapt, og som et gammelt visdomsord sier: «Håpet beveger verden.» Så får vi se om noen klarer å smi denne muligheten om til politikk. Ikke bare fagre politiske ord, men til konkrete forslag som partiene vedtar og holder fast med. Ikke bare i opposisjon, men også hvis de kommer i posisjon.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

KrF prioriterer jordvern og global matsikkerhet