Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Drømmen vi ikke må miste

Hva skjer med bøndene når de leser Kapitals årlige liste over Norges rikeste, og ser at plassene rett bak krøsus-reder John Fredriksen holdes av to matbaroner?

Over regnbuen: Mister vi troen på politikken som middel til å oppfylle drømmen om en bedre og mer rettferdig verden – da er vi ille ute. Foto: Bruce Rolff / Mostphotos
Over regnbuen: Mister vi troen på politikken som middel til å oppfylle drømmen om en bedre og mer rettferdig verden – da er vi ille ute. Foto: Bruce Rolff / Mostphotos

Blir de fly forbanna når de tenker på bøndenes bidrag til å fylle opp pengebingen hos Remas Odd Reitan og Norgesgruppens Johan Johannson – hver med en formue på cirka 44 milliarder?

Det skal noe til å holde kampviljen oppe etter mange års skrikende forskjeller mellom topp og bunn i matpyramiden. Men noen tror vel fortsatt på drømmen om utjevning mellom primærprodusentene og matbaronene når profittkaka skal fordeles? Noen våger vel fortsatt å drømme så stort?

Bøndene har vel ikke gitt opp den slags drømmer, og «akseptert realitetene»? De er vel like opprørte som bussjåførene som streiket og kjempet seg til en lønnsvekst på 9 – ni – kroner timen. Samtidig som de kunne lese i Fagbladet at direktørene for de største busselskapene tjener mellom 2,5 og 3,5 millioner kroner – og at lønnsveksten til administrerende direktør i Vy buss var på nesten 13 prosent fra 2018 til 2019.

Hvilken bussjåfør bevarer troen på ei framtid med mindre inntektsgap mellom topp og bunn i bransjen, når ny Vy-sjef nå er ansatt på vilkår som kan sikre henne opp mot 5,5 millioner kroner i året?

Nei, sett fra traktorsetet eller førersetet i en buss er det vanskelig å holde på drømmen om mindre forskjeller mellom «de der oppe» og «oss her nede».

Så kan vi jo tenke oss hvordan dette tar seg ut fra ståstedet til dem uten jobb og de som er avhengig av velferdsstatens ytelser. Altså folka som stadig blir bedt om å delta i «den nasjonale dugnaden for moderasjon», mens de ser rikdommen flashes av dem på toppen. Hvor mange «der nede» har fortsatt den store drømmen om utjamning i behold? For hvor mange er det drømmen som brast?

Håpløsheten er politikkens verste fiende .

Spørsmålet er viktig. For hvis folk mister slike «store drømmer» om frihet og likhet og rettferd – da er vi ille ute som nasjon. Det er jo slike drømmer som folks politiske engasjement – og tro på demokratiet – skapes av! Uten troen på at politikk nytter, blir bare håpløsheten, frustrasjonene og ekstremismen tilbake.

I trontaledebatten denne uka sto politikere som ønsker mindre forskjeller fram på rekke og rad. Men hvem kan høre rolig på slikt, når statistikkene som beviser økt ulikhet i flere regjeringers tid popper opp på rekke og rad? Når en fersk rapport fra Statistisk sentralbyrå (SSB), viser at Norges 1 prosent rikeste disponerer hele 20 prosent av inntektene i landet? Kan man da høre en slik trontaledebatt uten å reise spørsmålet om politikk nytter? Og hvem kan bevare troen når Solberg-regjeringens budsjettforslag syr enda flere pute runder armene på de rike?

Annonse

La oss gå til historien for å få litt perspektiv. Her om dagen fant jeg attestene som mora mi fikk den gangen hun var hushjelp i Oslo i begynnelsen av 1930-åra. De håndskrevne arkene sier sitt om den tidens klassesamfunn: «Hun er snild og villig, har et rolig og behageligt vesen. (.…) Hun er renslig, tro og pålidelig.»

«Hvordan holdt du ut»? – spurte jeg mora mi mange ganger – og svaret hennes var alltid det samme: «Jeg hadde trua på at jeg om noen år skulle ut at dette. At jeg skulle få mitt eget hus og mitt eget hjem. Du må huske på at i 1930-åra begynte det tross alt å gå litt framover. Vi som bare hadde opplevd kriser, begynte å tro på framtida igjen.

Tro på at en bedre framtid er mulig. Tro på at politikerne klarer å skape den. Der ligger nøkkelen.

Etter første verdenskrig, økonomisk mega-krise og politiske tafatthet i 1920-åra var det mange som mistet troen på det liberale demokratiet og kapitalismen. Ut av denne håpløsheten vokste ekstremisme, kommunisme og fascisme.

Det endret seg da politikerne – gjennom handling, ikke bare ord, gradvis gjenreiste troen på at de kunne skape et bedre samfunn, der de nederst på samfunnsstigen ikke trengte «stå med lua i handa».

Nå i 2020 er vi i en situasjon som minner sørgelig mye om tilstanden rundt 1920. Folk vender seg i frustrasjon bort fra systemet, og havner i det ekstreme – ofte med nettet som avløpsrør. I liket med 1920-åra ser folk politikernes maktesløshet. Nå som da ser de at «våre folkevalgte representanter» mer eller mindre frivillig menger seg med andre, mektige aktører, de man gjerne kaller «markedskreftene», «overnasjonale, ansiktsløse byråkratier», Big business, Big data – eller noe annet «Big».

I mange år trodde vi – sikkert litt naivt – at folkevalgte politikere kunne være en motvekt mot slikt. Vi trodde at «våre folk» – i hvert fall et stykke på vei – kunne og ville styre disse kreftene, og at de derfor kunne bekjempe økte forskjeller, sentraliseringen og den uvettig ressursbruken som ødelegger klima og kloden. For eksempel.

Generasjonen til mora mi, og min generasjon, levde lenge med politikere som maktet å holde liv i denne store politiske drømmen. Men nå føler jeg at håpløsheten tar overhånd hos mange, og at folk mister troen på sine folkevalgtes evner, mulighet og vilje til å operere som motmakt til «de andre kreftene», og ikke danse medstrøms med dem, slik Solberg-regjeringen gjør i budsjettforslaget sitt.

Da havner noen partier i spagaten mellom løfter som peker motstrøms og handlinger som seiler medstrøms – med Arbeiderpartiet som fremste eksempel akkurat nå. Og da opplever andre partier at de i opposisjon fanger opp folks desperate håp om at – når de neste gang kommer i posisjon – da skal de klare å snu trenden, eksempelvis sentraliseringen.

Slike forhåpninger er det særlig Sp som fanger opp nå. Vi må håpe de klarer brasene denne gangen, og ikke skuffer folk nok en gang. Håpløsheten og frustrasjonen det kan føre til hos distrikts-folket, tør jeg ikke tenke på.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Folketribun – folkets røst