Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Det forsvunne folket

Om du grubler over årsakene til «frustrasjoner rettet mot eliten» av typen bompengeopprør, så tenk på den tekniske etasjen i det nye Nasjonalmuseet - der takhøyden er 1,65 cm.

Lengre fra bygdetunet kommer du ikke: Cecilie Fredriksen, Stina Högkvist, Karin Hindsbo og Kathrine Fredriksen har skapt storm om det nye Nasjonalmuseet i Oslo.  Foto: MortenQvale / Nasjonalmuseet
Lengre fra bygdetunet kommer du ikke: Cecilie Fredriksen, Stina Högkvist, Karin Hindsbo og Kathrine Fredriksen har skapt storm om det nye Nasjonalmuseet i Oslo. Foto: MortenQvale / Nasjonalmuseet

Det er forunderlig hva som kan bli en stor sak i media og i politikken – og hva som ikke blir det. Bildet over her er en påminnelse om det. Media har brukt bildet titt og ofte denne sommeren, og det er ikke rart, siden historien det forteller har skapt mediestorm.

Den handler om Nasjonalmuseet, som nå er i ferd med å flytte inn i nytt bygg ved siden av den gamle Vestbanen i Oslo. I den forbindelse har museet, representert ved de to damene i midten, direktør i Nasjonalmuseet, Karin Hindsbo og samlingsdirektør Stina Högkvist, inngått en avtale med de to andre; søstrene Cecilie og Kathrine Fredriksen, døtre av – og arvinger av – Norges rikeste mann, John Fredriksen.

Avtalen innebærer at Fredriksen-søstrene får et rom i museet oppkalt etter sin mor, Inger Katharina Astrup Fredriksen, og skal stille ut bildene sine der. De representerer det ekspertene omtaler som «en unik samling moderne kunst»». Samlingen skal fortsatt eies av Fredriksen-familien, men gjøres tilgjengelig for Nasjonalmuseet gjennom et langtidslån.

Debatten har satt sinn i kok og fått selveste kulturstatsråden Trine Skei Grande til å levere følgende godbit: «Det er bedre at rike kjøper kunst enn jetfly». Noen mener Fredriksen- søstrene får for store fordeler. Andre lovpriser sjansen til å se kunst allmennheten ellers ikke ville fått adgang til.

Og så er vi noen som i denne saken ser enda en nitrist repetisjon av et velkjent tema i Norge anno 2019: Offentlig sektors økende fattigdom og avmakt – kontra den økte makta og innflytelsen til kapitalister med mye penger. Nå også i Norges NASJONAL-museum, altså folkets kulturelle felleseie og identitetsbærer.

Annonse

Nasjonalmuseet vil stille ut et nytt mål på Forskjells-Norge.

Debatten om Fredriksen-søstrene er derfor viktig nok. Men enda viktigere og mer avslørende er kontrasten mellom «Fredriksen-bråket» og tausheten om den VIRKELIGE skandalehistorien i det nye Nasjonalmuseet. DEN historien ble fortalt tidligere i sommer av Jonas Bals – Arbeiderpartiets utrettelige stridsmann mot sosial dumping og for et ordnet arbeidsliv. Han har fortalt den flere ganger, sist i en kronikk i Klassekampen 20. juli, der han har følgende beskrivelse av det nye bygget til Nasjonalmuseet:

«Nederst i dette praktbygget finner du lokalene der kunsten skal kunne nytes, i store saler preget av lys og luft, med åtte meter under taket. Om du beveger deg oppover i bygget – for eksempel på vei til den mye medieomtalte alabasthallen, som det viser seg at må bygges av marmor – vil du passere Norges største horisontale tekniske etasje.Dette er den delen av bygget der fagarbeiderne og det tekniske personellet skal jobbe med å vedlikeholde og drifte museet. Der er det 1,65 under taket. Selv ikke jeg kan stå oppreist der. (…) Jeg gikk derfra fylt av raseri – og med et spørsmål ringende i hodet: Hvor mange arkitekter, ingeniører, prosjektledere og direktører har vært på hvor mange møter og sett på hvor mange tegninger, uten at det har falt inn én eneste av dem at det faktisk skal jobbe mennesker der?»

Hvem kan lese slikt uten å bli like forbannet som Jonas Bals? Hvem roper ikke ut et «at det går an!» Og likevel – om denne siden av saken har det vært øredøvende stillhet. Ingen hærskare av opprørte kommentarer. Ingen statsråder på banen. Ingen bestyrtelse over at et nyoppført signalbygg i Norge 2019 gir nytt innhold til det gamle begrepet for skillet mellom herskap og tjenere: «Upstairs and downstairs».

Tvert om – denne historien bekrefter tittelen på boka «Det forsvunne folk» av den danske samfunnsdebattanten Lars Olsen – ei bok som nettopp tar for seg de nye klasseskillene vi her snakker om: Folka som skal jobbe i lokalene med takhøyde 1,65 er forsvunnet, havnet under radaren, oversett, glemt av oss i de snakkende klasser.

Hvorfor? Kanskje fordi så få mediefolk og politikere kjenner folk i miljøene som bemanner den tekniske etasjen i det nye Nasjonalmuseet. Mens de kjenner mange som kommer til å frekventere de åtte meter høye utstillingsrommene, og bli begeistret eller forbannet over hvordan Fredriksen-søstrene får breie seg.

Uansett: Hvis du trenger et bilde av hvordan kultur-fiffen vil presentere seg selv i Norge anno 2019, så har du et her. Hvis du trenger et bilde av fenomenet «Oslo-makta» i kulturlivet, så har du ett her – for lenger unna bygdetunet kommer du ikke. Og hvis du, foran høstens valgkamp, grubler over årsakene til «folkelig frustrasjoner rettet mot eliten» av typen bompengeopprør – så tenk på tallet 1,65.

Neste artikkel

Heller 4H enn Noah