Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Derfor trenger vi dette bildet

I dag viser vi enda en gang bildet av kong Haakon VII på honnørbrygga 7. juni 1945. Det er fordi bildet vaksinerer mot den verste av alle politiske sykdommer: Håpløsheten.

Kronen på verket: En jublende folkemasse på Honnørbryggen i Oslo ønsket kongefamilien velkommen tilbake til Norge 7. juni 1945. Foto: NTB / scanpix
Kronen på verket: En jublende folkemasse på Honnørbryggen i Oslo ønsket kongefamilien velkommen tilbake til Norge 7. juni 1945. Foto: NTB / scanpix

Kamp mot «det nytter ikke»-holdninger får ikke et bedre løft enn begivenheten vi heiser flagget for i morgen: Da er det 75 år siden den store jubeldagen i 1945, da veien «fra nød til seier» ble fullbrakt etter fem års krig.

Bildet av den hjemkomne kongen i 1945 står som symbolet på at det nytter å kjempe for det du har kjært, selv når alt virker håpløst. Det må bare gjentas og gjentas I Norge anno 2020. For det er lenge siden så store grupper har følt at så mye står på spill av det de renger som kjent og kjært og verdifullt i samfunnet.

Noen verdier kan vi ikke kompromisse og hestehandle med. Det gjaldt i krigsåra 1940-45. Og det gjelder nå.

Det finnes flere «7. juni-er» i norgeshistorien, og flere kjente bilder av Haakon VII. Ett av dem er bildet fra 7. juni 1940, der kongen går ombord i den britiske krysseren «Devonshire». Da var alt tapt i Norge. Men kongen hadde tatt sitt valg. Han ville fortsette kampen fra Storbritannia og si nei til de mange «realistene» som mente at man måtte komme til en ordning med overmakta, altså Hitler-regimet i Tyskland.

Flukten til England sved ekstra fordi den skjedde akkurat på 7. juni, datoen for Norges oppsigelse av unionen med Sverige i 1905. «Opp som en løve og ned som en skinnfell» – det kunne blitt hva 7. juni og Haakon VII symboliserte, dersom norgeshistorien hadde blitt stående der den var i 1940.

Vi som ser alt dette i bakspeilet og vet hvordan det gikk, kan vanskelig forestille oss hvor håpløs kampen mot Hitler-Tyskland virket i 1940. Tyskland «seiret virkelig på alle fronter». England stod alene igjen, og ettertiden har avslørt at sterke krefter sto på forhandlingslinja også der. En forståelse og kompromissløsning med Tyskland var nødvendig, mente «realistene» – også i England.

Annonse

Men standhaftige ledere som Winston Churchill og Haakon VII trosset dette. Det finnes noen fundamentale verdier man ikke kan kompromisse om, mente de. Og dette sto de fast på, med sine «alt for Norge» og «we shall never surrender».

Et tilgivelsens slør er i ferd med å senke seg over de dype motsetningene i Norge 1940-45. Etter så mange år skal vi forstå at det blant de drøyt 40.000 NS-medlemmene var mange som mente at samarbeidet var til landets beste. At det blant de drøyt 10.000 norske kvinnene som fikk barn med tyske soldater var mange som bare fulgte kjærligheten. At noen av de 5.000 frontkjemperne bare var idealistiske anti-kommunister. At de norske politimennene som samlet sammen jøder for transport til gasskamrene i Auschwitz, bare fulgte ordre, lojalt gjorde jobben sin, og ikke hadde helt oversikt over hva de var med på.

Jo da. Vi kan forstå, forklare og tilgi. Vi kan beklage reaksjoner, for eksempel mot tyskerjentene. Men forsvare – det er noe annet.

For er det noe vi kan lære av krigen, så er det dette: Noen ganger står svart mot hvitt. Noen ganger står fundamentale verdier på spill. Noen ganger er kompromissvilje kompromitterende.

Kunsten er å se forskjellen på rett og galt der og da. Ikke bare i ettertid, når historiens dom har falt. Det krever verdimesig bevissthet og en helt unik form for mot – og så kan hver og en av oss gruble over hvordan vi sjøl hadde stelt oss i 1940.

Uansett kommer det øyeblikk også i våre liv da vi blir prøvet – om enn ikke så dramatisk som den gangen. Er vi da i stand til å se utover de prosaiske bokholder-kalkulasjonene? Har vi da noe å stå opp med, som ikke bare er til søndagsbruk? Noe med likeverd, solidaritet, folkestyre? Det vi kaller «norske verdier»? Europeiske verdier? Kristne verdier? Humanisme? Troen på menneskeverdet?

Krigens dramatikk er vår generasjon spart for. Men viktige verdispørsmål presser på også i 2020. Mange av dem går nettopp på «tilpasning» og «komme til en ordning med» realiteter som «seirer på alle fronter».

Skal vi bare akseptere de økte forskjellene i samfunnet rundt oss? Godta stadig mer elitestyre og at ekspertene vet best? Bøye oss for sentraliseringen? Akseptere overstyringen fra EØS? Akseptere globaliseringen som undergraver faglige rettigheter? Godta rovdrift på naturen? Kort sagt: Være realister og innse at «sånn er det jo bare i realitetens verden»?

Eller skal vi stå opp med et «we shall never surrender»!

Neste artikkel

Allemannsrett og friluftslov