Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Den herlige, jordnære påsken!

Hvis bøndene hadde fått bestemme, hadde dette vært nyttår.

Symbolikk: Kyllinger, egg og bugnende blomster – påsken er full av symbolikk. Foto: Frugan / Mostphotos
Symbolikk: Kyllinger, egg og bugnende blomster – påsken er full av symbolikk. Foto: Frugan / Mostphotos

Nationen-lesere vet det sikkert – men her kommer påminnelsen likevel: I det gamle bondesamfunnet – det med tradisjoner og myter langt tilbake i førkristen tid – var dette starten på året.

Sånn var det lenge. Bare sjekk månedsnavnene på kalenderen din. Oktober? Den åttende måneden, betyr det. November betyr den niende. Desember den tiende.

Hvorfor det er sånn? Fordi romerne, som vi har hentet disse navnene fra, startet året sitt på vårparten. Mars var den første måneden for dem. Og med den regnemåten fulgte de en urgammel tradisjon. Den som bunner i jordbrukssamfunnet.

Det sier seg sjøl, egentlig. Prøv bare å koble ut moderne tidstellere som klokker og kalendere. Tenk deg tilbake de 4000 åra til da jordbruket startet opp her nord. Når hadde du da følt at et nytt år begynte?

Midtvinters? Når stammens stjernekikker kom inn fra kulda og forkynte at nå passerte solbanen sitt laveste punkt? Vel – sånt var kjekt å vite, selvsagt. Men alt rundt deg var jo akkurat like kaldt og dødt. Dette var da ikke starten på noe!

Nei, det nye året i et sånt bondesamfunn, det startet selvsagt når lyset, livet og saften vendte tilbake i naturen. Da kommer nyttåret som du kjenner på kroppen – og i kroppen.

For vi kjenner det jo, nå. Kom vår, du skjønne, milde! Hvem kan være uberørt av denne årstida? Vi er jo over kneika. Jevndøgn er passert, klokka er stilt på sommertid og sola varmer. Korona eller ikke – naturen går sin gang!

Men dette var også mysterienes tid.

For hvem kan leve nær naturen uten å undre seg over dette med at livskraften, varmen og lyset forsvinner om høsten, blir borte i vinteren, og så – forunderlig nok – vender tilbake?

Annonse

En høysang til livet som overvinner døden. Det kan vi virkelig trenge nå.

Hvor er livskreftene i mellomtiden? De er jo åpenbart ikke «døde». De er bare borte for en tid. De kommer tilbake. Hvert år. «Nytt liv av dauden gror».

Slikt ble det religion av. Mange jordbrukssamfunn har en gudinne eller gud som dør om høsten, og som etter et opphold i dødsriket vender tilbake om våren og bringer livet tilbake. Når guden eller gudinnen dør, står en fortvilet kjæreste tilbake. Ved tilbakekomsten feires deres gjenforening med et hellig bryllup.

Ren logikk tilsa også noe mer: At skilleveggen mellom vår verden og de dødes verden er lettest gjennomtrengelig når livskreftene passerer fram og tilbake over grensen. Altså vår og høst.

Det er ikke for ingenting vi feirer de dødes dag og halloween om høsten.

Det er også i pakt med disse urgamle tradisjonene at vår gud gjør en tur ned i dødsriket, og vender tilbake, rett etter vårjevndøgn. Tilfeldig eller ikke – vår jødisk/kristne påske passer inn i «tidsskjemaet» til de eldgamle bondekulturene.

De gamle bonde-religionene er også fulle av ritualer for dyrkingen av de mystiske livskreftene som manifesterer seg om våren. Hva slags krefter er dette, egentlig? Kan menneskene gripe dem, forenes med dem og utnytte dem? Slikt grublet man over, naturlig nok.

Det er her de mange fruktbarhetssymbolene og ritualene kommer inn. Hvordan de egentlig artet seg, ligger gjemt i historiens mørke. De var sikkert både skiftende og mangfoldige. Men vi snakker om samleier og sex, kanskje i forbindelse med såing av kornet – planten som mer enn noe symboliserer liv som gror.

Uansett var formålet dette: Menneskene skulle forenes med, og ta opp seg, de mystiske vekstkreftene fra jorda. De kreftene som ga grøde og fruktbarhet. De som gjorde jorda til Moder Jord.

Noen av disse eldgamle tradisjonene er fortsatt med oss. Ta bare navnet til fruktbarhetsgudinnen som kelterne og germanerne feiret nå ved vårjevndøgn. Eostre het hun. Navnet lever videre i engelske «Easter», som bestyr påske. Og i «østrogen» – det kvinnelige hormonet.

Slikt blir både naturlig og riktig ut fra tradisjonene som er vevd sammen i den fantastiske årstida vi nå går inn i. Og ingen er nærmere disse livets mysterier enn bøndene. Tenk bare hvilket under som gjemmer seg i de knøttsmå frøene som snart skal i jorda! Trenger du et påskeunder konkretisert, så ta et korn i handa. Der er både oppstandelsen og livet.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Alle mann rett til Besseggen