Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Bygdenes brennbare utfordring

Når byene bygger allianser for å få mer makt – da kan ikke bygdefolk tro på salig Henrik Ibsens ord om at «den er sterkest som står alene». Da må også de leite etter allierte.

Urbant eller ruralt: Den styrende eliten i verdens storbyer bygger allianser for å fremme urbane verdier og byenes versjoner av hvordan fremtiden skal bygges. Da må forkjemperne for de rurale verdiene svare med samme metode. Foto: Mostphotos
Urbant eller ruralt: Den styrende eliten i verdens storbyer bygger allianser for å fremme urbane verdier og byenes versjoner av hvordan fremtiden skal bygges. Da må forkjemperne for de rurale verdiene svare med samme metode. Foto: Mostphotos

«Verdens storbyer blir stadig likere hverandre. De huser den samme velstående og høyt utdannede befolkning, de samme skyskraperne, sterile kjøpesentrene og «kreative klyngene». Nå har de også begynt å organisere seg for å få mer makt i verden.»

Slik åpner den franske historikeren og journalisten Benoît Bréville en artikkel jeg herved sterkt anbefaler; fra marsnummeret av den norske utgaven av Le Monde Dipolomatigue. Tittelen er «Storbyene løsriver seg», og Bréville forteller om en politisk trend som blir stadig sterkere: Byene verden over (eller rettere sagt, de styrende elitene der), bygger internasjonale nettverk der de kan fremme sine urbane verdier og visjoner for en fremtid de vil forme i sitt eget, urbane, bilde.

Hva betyr det? Jo, at dersom bygdefolk virkelig mener at bygdenes verdier, livsstil og form for bærekraftig produksjon er verdt å kjempe for – da kan de ikke bare føre sine kamper her hjemme. Da må også de søke allianser ute, blant forsvarere av det rurale i andre land.

Som et lite, men brennbart eksempel på verdiene som by-nettverkene fremmer, kan jeg nevne den berømmelige saken om klima, kjøttspising og vegetarisme. Da byrådet til Oslo (MDG, SV og Ap) sist høst vedtok målet om å skjære ned på kjøttforbruket, var det ikke noe de bare hadde funnet på selv. Vedtaket spikret en avtale mellom 14 av byene i det såkalte C40-nettverket.

Er det virkelig bare byene og de urbane verdiene som representerer det gode liv og den bærekraftige fremtiden?

C 40-nettverket vet de fleste av oss lite om, men en av dets mektige menn har nylig vært svært aktuell. Det er Michael Blomberg, milliardæren som brukte enorme summer i et mislykket forsøk på å løfte seg selv fram blant det demokratiske partiets presidentkandidater. Som tidligere borgermester i New York og grunnlegger av «Bloomberg Philanthropies» er han en av guruene nettopp i C40-nettverket. Dessuten er han kjent for uttalelsen som oppsummerer den globale urbanismens selvbevisste ideologi: «Mens nasjonene snakker, handler byene.»

Annonse

Det var som et ekko av Bloombergs budskap da Oslo byrådsleder Raymond Johansen, her litt uvant gjengitt på nynorsk, ga følgende svar da Klassekampen etter kjøtt-vedtaket spurte ham om byenes plass i klimakampen: «Ja. Byane er meir radikale, mesteparten av befolkninga bur i byar, og byane sit på mange verktøy. Nasjonalstaten er ineffektiv og prega av store konfliktar. Ein trur at dette århundret vil tilhøyra byane meir enn nasjonalstaten. Identiteten vår blir meir knytt til byane me bur i.»

C 40 er bare et av mange nettverk for by-samarbeid. Egentlig snakker vi om et nett av nettverk, og trenden er tydelig: Samtidig som de styrende elitene i storbyene og hovedstedene verden over løsriver seg mentalt, sosialt og politisk fra nasjonene og omlandet de geografisk og historisk tilhører – jobber de sammen for å forme fremtiden i sitt eget bilde.

Et lite hjemlig eksempel på hvordan urbanister kan bli seg selv nok, er at nominasjonskomiteen i Miljøpartiet De Grønne nylig foreslo utelukkende Oslo-politikere i partitoppen (partileder, nestledere og partisekretær). Forslaget vekker riktignok motstand, og blir kanskje endret på landsmøtet til våren. Men det skjedde altså. Kunne det skjedd i noe annet parti?

Trenden med storby-allianser «over» nasjonalstatene er nå så tydelig at stadig flere skriver om den, eksempelvis altså Benoît Brévilles i den nevnte artikkelen i Le Monde Diplomatique. Her gir Bréville også et avslørende bilde av verdikampen det dreier seg om, slik det illustreres gjennom ordbruken til Benjamin Barber, tidligere rådgiver for president Bill Clinton og forfatter av boka «If Mayores ruled the World». Barber karakteriserer byene med honnørord som «åpen, kreativ, kosmopolitisk, mobil, endringsvillig, innovasjon, progressiv».

Så kan du vel gjette hvilke klisjeer bygdene får seg tildelt? Får vi høre at bygdene og det rurale kan representere det gode liv og den gode fremtid? Neida – her vanker ord som «stengt, stabil, konvensjonell, trangsynt, stillstand, konservativ, tradisjon, enkelthet, selvtilstrekkelig». Barber er bare et av mange eksempler, og det er nettopp når mektige menn med definisjonsmakt stadig gjentar slike negative klisjeer, at bygdene er ille ute.

Derfor er det også slike negative klisjeer bygdene må kvitte seg med hvis de skal komme på offensiven. Men makta rår, og for å komme på offensiven trengs ikke bare gode argumenter. Da trengs også brede allianser av forkjempere for det rurale – etter modell av nettverkene som urbanistene etablerer. Det er altså på tide at bygdefolk ser seg om i verden etter partnere. Og passer på dem de allerede har.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Når den politiske anstendigheita fallerer