Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

2020 var bedre enn sitt rykte

Det er opplest og vedtatt at 2020 var et helvetes år - et slags historiens uår. Men det kunne vært verre.

Snart maskefall? Året 2020 ble året da mye gikk galt – men også året da mye kunne gått enda verre. Derfor kan vi koste på oss litt optimisme ved årsskiftet - tross alt. Foto: Shutterstock / NTB scanpix
Snart maskefall? Året 2020 ble året da mye gikk galt – men også året da mye kunne gått enda verre. Derfor kan vi koste på oss litt optimisme ved årsskiftet - tross alt. Foto: Shutterstock / NTB scanpix

Har vi tenkt over det? Hvorfor Koronaen ikke har fylt opp kirkegårdene her i Norge? Hvorfor Donald Trump ikke vant valget i USA? Hvorfor britene og EU klarte – riktignok helt på tampen – fikk i stand en Brexit-avtale som forhindrer økonomisk og politisk kaos i vårt hjørne av verden?

Om dette og mere til, kan vi spørre. Og det bør vi gjøre – i hvertfall hvis vi leter etter det som gir håp for 2021, og ikke etter det som fører til kollektive depresjoner og tapper oss for troen på at politikk nytter.

Koronaepidemien har selvsagt vært en prøvelse av historiske dimensjoner, også her i landet hvor vi har sluppet unna det verste. Det er nok av tragedier hos dem som er direkte rammet av sykdommen, hos de som er isolert fra sine kjære, og hos de som rammes av tiltakene som skal hindre spredning. Permitteringer, arbeidsledighet, konkurser og opprevet skolegang er tungt å bære.

Nå melder tvilen seg hos noen, særlig når de ser eksempler på korona-syke som slett ikke blir så syke. Er effekten av tiltakene verre enn sykdommen de skal forebygge? Slik kan man spørre – særlig når man sjøl sitter trygt i sitt ekkorom og er uten ansvar for konsekvensene.

Men la oss få litt perspektiv på tingene. Les dette om hva som skjedde i hjembygda mi da forrige pandemi rammet Norge: «I oktober og november 1918 ringte klokkene fra Frogner kirke flere ganger om dagen til gravferd for de mange som døde av spanskesyken. Kirkegårdene var i ferd med å bli sprengt, og kirkevergen i Lier sendte ut oppfordringer om at folk måtte ordne opp med feste av gravene sine – siden ufestede graver måtte tas i bruk.»

Jo da - Korona-epidemien 2020 har vært en prøvelse. Men likevel, som samfunn har vi sluppet unna spanskesykens redsler fra hundre år tilbake, slik de skildres av Liers bygdehistoriker John Willy Jacobsen (I boka «Lierbyen») – og slik det sikkert refereres i hundrevis av bygdehistorier utover Norges land.

Når generasjonen fra 1920 kom over spanskesykens grusomme virkninger og bygde samfunnet så ufortrødent videre – da klarer vel vår generasjon fra 2020 noe tilsvarende! Vi som er så privilegert i forhold til dem både hva angår medisinsk kunnskap og politisk evne til å ta felles grep som forebygger.

Annonse

Privilegiene våre har riktignok sine skyggesider. Mer makt og prestisje til medisinindustrien og til regjeringen følger med. Slikt kan misbrukes. Men det kan også balanseres av motmakt fra en våken opinion og oppegående politikere. Som vi må tro finnes.

Jeg finner ikke noe bedre bilde på dette enn min yndlingshistorie fra Ole Brumm – den som sikkert mange av dere har hørt: Brumm og Nasse Nøff går gjennom skogen en stormfull dag, og den alltid engstelige Nøff peker på et svært tre. «Tenk om det treet ramlet ned over oss, Brumm!» Hvoretter Ole Brum tenker seg om både vel og lenge, slik han gjerne gjør. Og så – omsider – svarer: «Ja, men tenk om det ikke ramler ned!

Nå ved årsskiftet må vi ha den trua at trærne fra 2020 ikke ramler ned, selv om en del av dem svaier sørgelig sterkt.

Selvsagt har 2020 brakt mange nedturer både nasjonalt og internasjonalt. Men tross alt - Donald Trump vant altså ikke presidentvalget i USA - noe han kunne ha gjort. Selv om Trump nå gjør sitt beste for å ødelegge for etterfølgeren - og i samme slengen river ned amerikanernes tillit til valgordningen og demokratiets spileregler, - så er ikke demokratiet samholdet ugjenkallelig tapt «over there». USA er et tre som «bare» står og vipper.

"2020 er tross alt året da Donald Trump IKKE ble gjenvalgt."

Og på vår side av Atlanteren; selv om alle forståsegpåere spådde Brexit-kaos, klarte altså lederne i EU og Storbritannia å snekre sammen en avtale, riktignok i grevens tid. Nå foreligger avtalen som regulerer det som vitterlig er en historisk hendelse: Et stort land forlater den Europeiske unionen. Avtalen vil sikkert gi strid om tolkninger, og her hjemme kommer sikkert intense oppgjør om hvorvidt avtalen er et forlokkende eller avskrekkende alternativ for EØS-medlemmet Norge. Men uansett: Ut av 2020 vokser håpet om at en ny form for samarbeid mellom EU og Storbritannia vil feste seg og gå seg til i 2021.

Slik kan vi fortsette med konsekvensene av 2020. Også her hjemme. Selvsagt kan vi være pessimister og si at utviklingen mot økte forskjeller mellom sosiale grupper og geografiske områder har økt også i 2020. Og at dette vil fortsette hvis vi tar tegnene fra statsbudsjettet, og ser hvordan kommune rundt om i landet må kutte i velferdstiltak. Da kan vi tro at «treet ramler ned», og at utviklingen mot stadig økte ulikheter bare vil fortsette.

Men samtidig peker velgernes holdninger i en annen retning. Oppslutningen om de rødgrønne partiene på meningsmålingene viser at et klart flertall forkaster politikken som Erna Solbergs ulike borgerlige koalisjoner har stått for. Folk flest vil ha en ny kurs. For de av oss som er enig i dette, gir meningsmålingene fra 2020 håp om skifte i 2021. For dem som sogner til den borgerlige leiren, er det forhåpentligvis et varsel om at nytenkning må til før det er for sent.

«Hvem teller vel de tapte slag på seirens dag», skrev Bjørnstjerne Bjørnson den gang kampen sto om Norges selvstendighet i forhold til Sverige. Nå er det helt andre kamper som gjelder, men de som nå ved dette årsskiftet teller opp de tapte slagene i 2020, må ikke glemmer å at dette «bedrøvelige året» også bærer i seg noen håp om «seirens dager». Året 2020 har rett og slett gitt oss noen sjanser. Nå gjelder det å gripe dem.

Neste artikkel

Kan de endre tysk landbruk?