Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hvordan skal “vanlige folk” handle med verden?

Her kommer en vennlig påminnelse om hvorfor Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil være dynamitt i regjering sammen.

Har det gått i glemmeboka at SV er Sps viktigste allierte i handelspolitikken? Spør Hege Skarrud. Fra venstre SV-leder Audun Lysbakken, Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum og Ap-leder Jonas Gahr Støre under partilederdebatt i Stortingets vandrehall. Foto: Naina Helén Jåma / NTB
Har det gått i glemmeboka at SV er Sps viktigste allierte i handelspolitikken? Spør Hege Skarrud. Fra venstre SV-leder Audun Lysbakken, Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum og Ap-leder Jonas Gahr Støre under partilederdebatt i Stortingets vandrehall. Foto: Naina Helén Jåma / NTB

Senterpartiet har skapt en såpeopera av intriger ved å nesten nekte å komme Sosialistisk Venstreparti i møte som mulig regjeringspartner. Har det gått i glemmeboka at SV er Sps viktigste allierte i kampen mot Arbeiderpartiet i en av deres hjertesaker: handelspolitikken?

Frustrasjonen over hvor inngripende handelspolitikken er for politisk handlingsrom kommer ofte til uttrykk som reform eller uttrekk av EØS-avtalen. Men for både SV og Sp er det ikke EØS som er problemet, men premissene avtalen bygges på. De stammer fra frihandelsideen.

Frihandel skal skape økonomisk vekst og en global fordeling av verdens ressurser og arbeidskraft. Frihandel diskriminerer ikke mellom import og eksport. Den belager seg på at enhver ressurs er utbyttbar mot en annen. Det høres kanskje fint ut. Men i praksis fører det til negative konsekvenser for mennesker fra Nord til Sør.

Når frihandelens prinsipper følges betyr det for eksempel at drikkevann for lokalbefolkning i India kan erstattes av flasker med Coca-Cola. Det er problematisk av flere grunner. Vi kan se på tre: 1) Alle har ikke råd til å kjøpe Coca-Cola, å slukke tørsten blir ikke lenger mulig for alle; 2) For å få tak i rent drikkevann blir reiseveien lengre; 3) Økt bruk av ressurser og energi for å fortsette et overforbruk og sikre storselskaps egeninteresser skader miljøet.

Frihandelsavtaler forhandles fram langt fra de politikerne definerer som “vanlige folk”. Både Sp og SV har tatt til orde for å kjempe mot sentralisering av makt. Det betyr også å kjempe mot de lukkede forhandlingsrommene som heller inviterer Google til regelmessige møter enn kystfiskeren som sliter med fiskekvotene.

Arbeiderpartiet sier at “nå er det vanlige folks tur”, det må bety åpenhet, demokrati og medvirkning i handels- og finansprosesser. Uten en oppvask der er ikke ordene verdt papiret de står på.

Arbeiderpartiet startet TISA-forhandlingene. Den potensielle avtalen ville inneholde de svært liberaliserende og privatiserende frys- og skralleklausulene, som gjør det nærmest umulig å ta tilbake demokratisk kontroll over en rekke viktige samfunnstjenester. Det siste halvannen årets avhengighet av digitale tjenester i jobb og velferdssystemet viser faren ved å knytte tjenesteområder til privatisering og liberalisering.

Annonse

Om unntak på patentregimet til covid-19-vaksiner og -utstyr har Arbeiderpartiet fungert som bremsekloss. India og Sør-Afrika fremmet forslag om unntak i håp om å få raskere og billigere tilgang på vaksiner og utstyr for bekjempelse av pandemien. Her tok Ap side med legemiddelselskaper i stedet for å sikre solidarisk vaksinefordeling. I dag er kun tre prosent av Afrikas befolkning fullvaksinert, mot 63 prosent av Norges befolkning.

"Handelssystemet løser i dag ikke akkurat verdens problemer, men forsterker dem."

Frihandel

Arbeiderpartiet er dog på vippen på flere handelspolitiske områder. Med felles dytt fra Sp og SV kan de kanskje snus i langt større grad. Under Stortingsbehandlingen av handelsavtalen med Storbritannia i år, sa Ap-representant Terje Aasland at bruk av frys- og skralleklausuler ikke skal bli normen for norske handelsavtaler. Aps Svein Roald Hansen støttet tidligere i år forslaget til Handelskampanjen om årlig handelspolitisk redegjørelse i Stortinget for å sikre mer åpenhet i handelspolitikken.

Hansen var forkjemper for TISA-avtalen – som også var omdiskutert for utstrakt hemmelighold. I kampen mot den regnskograserende og rettighetsinngripende frihandelsavtalen med Mercosur-blokken, har Ap vist at de forstår implikasjonene avtalene kan ha på miljø og menneskerettigheter. De går imot avtalen slik den ligger i dag. I digitaliseringspolitikken anerkjenner Ap data som en felles ressurs som må forvaltes mer av det offentlige. Det innebærer å si nei til teknologigigantenes krav i handelsavtalene.

Handelssystemet løser i dag ikke akkurat verdens problemer, men forsterker dem gjennom økte klimagassutslipp, sementering av makt, utarming av matjord og rovdrift på ressurser og mennesker. Der høyresiden ønsker å løse frihandelens problemer med mer frihandel, har venstresiden med Sp og SV i regjering mulighet til å legge helt nye premisser for verdenshandelen.

SV og Sp må få med Ap på å sette bærekraft og demokrati som grunnsteiner i handelsavtalene, ikke næringslivets interesser. For ja, vi skal handle også i årene som kommer. Men det økologiske rommet fra frihandelens oppstandelse er noe helt annet i dag enn hva det da var. Det krever at vi ser annerledes på handelen. Da kan vi sikre at både norske og malawiske bønder, miljøet og demokratiet blir vinnerne, ikke taperne.

Da trengs en regjering som inviterer inn flere til å utforme hva vi faktisk vil med handelen. En regjering som gjør konsekvensutredninger på hvordan avtalene påvirker mennesker, miljø og framtida. En regjering som ser at handelsavtaler er langt mer inngripende enn å kun handle om næringspolitikk. Som setter mål for handelen, ikke gjør handelen til et mål i seg selv. En regjering som forstår at naturmangfold har en verdi i seg selv, og ikke er utbyttbar mot verdipapirer.

Vi som er kritiske til dagens handelssystem tituleres ofte som proteksjonistiske nasjonalister. Å ønske demokratisk kontroll og åpenhet i nasjonal og internasjonal politikk er ikke nasjonalisme. Det er demokrati. Jeg håper SV og Sp ikke rokker ved disse kravene i årets regjeringsforhandlinger.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Landbrukets klimaregning