Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hva trenger egentlig vi i distriktene?

Senterpartiet vant valget. Bygdebrølet nådde inn til Løvebakken. Vi er lovt ny kurs, rettferdighet og mindre forskjeller.

Annerledes: I byen møttes vi på hippe barer og drakk knusktørr hvitvin. Når innvier jeg helga på stabburstrappa. Det har blitt mitt utested, skriver Ellen Fauske Bleness. Foto: Berna Rikur/Mostphotos
Annerledes: I byen møttes vi på hippe barer og drakk knusktørr hvitvin. Når innvier jeg helga på stabburstrappa. Det har blitt mitt utested, skriver Ellen Fauske Bleness. Foto: Berna Rikur/Mostphotos

Trygve Slagsvold Vedum ble den store valgvinneren og MDG havnet under sperregrensa. MDG ble et parti for Oslo. I min kommune stemte 49.9 prosent av befolkningen Senterpartiet. Annenhver velger. Det er et kraftig signal. Det er klare forventninger fra bygda mi til ny regjering. Politikerne må bli kjent med våre utfordringer.

By/land-debatten blir i stor grad en kamp om ressursene. Hvor vi på bygda ofte sloss for å få det samme som byene og taper. De samme tjenestene, like gode tjenester og valgmuligheter. Jeg har snakket varmt for det, men av og til tviler jeg. Kommer vi lenger ved å kutte stillinger i kommunehuset og heller satse på innovasjon?

Jeg ønsker ikke å tviholde på det vi har hatt, til det er vi i ferd med å bli for små. Jeg savner ikke lensmannen, jeg savner noe nytt, noe vi aldri har hatt før. Vi skal satses på. Men hva er det vi trenger?

Arkitektkontoret Gehl begynte å bruke ordet herlighetsverdier i forbindelse med den store stedsutviklingsdebatten i Hamar. Hva er mitt steds herlighetsverdier? Hva er det med denne plassen som fikk meg til å reise tilbake hit på bekostning av byen?

Da jeg var ung leste jeg Thomas Hylland Eriksen og jeg argumenterte hardt for at jeg i likhet med han hadde føtter og ikke røtter og at det var helt logisk at jeg dro til byen. Så hvorfor forlot jeg byen og dro tilbake hit år etterpå, til denne fraflyttingstruede bygda?

«Fjellet kaller» sier folk her. Spennende kafeer, service-tilbudet eller tjeneste-tilbudet her var det ikke som trakk. Det var heller at jeg var der i livet at de tingene jeg hadde gjort ikke lenger betydde alt. Jeg ønsket meg mitt steds herlighetsverdier, ting som ikke finnes i byen.

Jeg hadde et bilde på netthinnen alle de åra i byen, det var utsikten hjemme, uendelige urørte vidder. Jeg lengtet av og til til den utsikten. Jeg kunne lukke øynene og se det for meg. Lengtet etter stillheten. Det er den urørte naturen, de store viddene, årstidenes tydelige skifter som er herlighetsverdier her. Det jeg oppnår i eget liv ved å leve enklere. Derfor har jeg kalt det å reise fra byen et verdi-valg.

Jeg visste ikke i hvor stor grad små steder må kjempe for ressursene, for helt vanlige ting man tar for gitt i byene. Kampen for verdiskaping er en kamp vi taper. Jeg ser stadig at sentrale politikere ikke forstår livet i distriktene. El-bil fungerer ikke i kulda og naturen her, og de færreste har råd til å kjøpe slike biler.

Utspillet om at folk på bygda burde spare i fond for å kompensere for dårlig boligprisutvikling var skivebom. Vi kan ikke ha et elendig kollektivtilbud, lave lønninger, flere mil til jobb og bensinpriser på 19.11 kroner literen. Jeg kan ikke bo på et sted med kulderekorden i Hedmark og dagens strømpriser. Vi kan ikke ha rovdyr på trappa og måtte gi opp landbruket uten erstatning eller hjelp til omstilling.

Annonse

"Mitt sted trenger innovasjon og gründere. Vi trenger folk som vil investere, folk med talent og nye tanker. Vi kan ikke ønske oss tilbake, vi må videre."

I kampen for å utvikle seg, bli «mer som byene» er jeg redd mitt steds herlighetsverdier går tapt. Vi selger sjela vår for å overleve. I min kommune har en investor vist interesse for å bygge hotell og hytter i snaufjellet. Det kan være kommunens store mulighet, eller starten på tapet av mitt steds herlighetsverdier.

De som bor her leter etter inntekter og arbeid. Jeg ønsker ikke å bygge ned fjellet med hotell og hytter eller selge naturressursene. Men når en investor byr på fjellet og kommunebudsjettet er fullstendig utmagret fristes noen til å slippe kapitalen til.

I byen møttes vi på hippe barer lørdag etter shopping og drakk knusktørr hvitvin der vi satt i snasne sko og lekre handvesker parkert under kafébordet. Vi kjøpte dyr lipgloss som skulle gi oss blanke, fluffy lepper. Forbruket mitt var større da.

Når innvier jeg helga på stabburstrappa med det berømmelige vinglasset der jeg sitter med kjoler som er altfor fine og gummistøvler, gleder meg over fri og helg. Er jeg i slag kan det hende jeg har tatt fram krølltanga og laget diva-krøller, selv om det er få forunt å se det. Det er mitt utested og noe må jo Stabburet brukes til. Jeg blir litt forstyrra hvis det kommer en fisker langsmed elva akkurat da. – Hvorfor må det være folk her, tenker jeg.

Jeg har ikke hatt noen «stopp verden, jeg vil av»-følelse. Men det er mange måter å leve livet på. Min tid er annerledes enn gammel tid, jeg har mulighet til å være en del av verden og bo her.

Hva trenger egentlig vi i distriktene? Jeg skjønner folks behov for arbeidsplasser, boliger og helsetjenester. Men må kampen handle om å bli større? Kanskje kampen skal handle om å bli den beste utgaven av oss selv vi kan bli? Vi må ta utgangspunkt i hva vi er her og nå, ikke hva vi var en gang eller hva alle andre er.

Vi greier ikke å være egen kommune med alle tjenester uansett hvor små vi blir. Vi kan ikke ha økonomi bare til lovpålagte oppgaver, da blir vi ingen utvikling. Vi må ha økonomi og ressurser til å gjøre mer.

Politikerne må våge nybrottsarbeid. Jeg savner lokalpolitikere som fatter vedtak som skaper presedens og ny retning. Landsbygda er ikke for sveklinger.

Mitt sted trenger innovasjon og gründere. Vi trenger folk som vil investere, folk med talent og nye tanker. Vi kan ikke ønske oss tilbake, vi må videre. Bygdene må finne ut hva som er herlighetsverdiene på sitt sted, lage en strategi for å utvikle dem. Det er tid for en regjering som skjønner oppgaven, de må satse store beløp, masse penger til kommuner og folk med knallgode ideer.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Ønskeliste til en ny regjering