Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Skandalen på Dystingbo

Jeg er ikke spesielt andektig anlagt, men det var med et alvorlig ansikt og litt høyere puls enn vanlig at jeg sensommeren 2013 gikk over dørstokken på den store, hvite bygningen midt i en eplehage på gården Dystingbo i Hedmark.

Stolte herrer: Kulturhistoriker Sjur Harby (t.v.) og Henriette Schønberg Erkens barnebarn Bror (Edvard) Erken foran en liten del av kokebokdronningens bibliotek på gården Dystingbo utenfor Hamar. Så langt har alle planer og vyer om å gjøre den gamle husholdningsskolen om til et museum eller formidlings- og matkultursentersenter kokt bort i kålen. (Bildet ble tatt i 2013.) Foto: Per A. Borglund
Stolte herrer: Kulturhistoriker Sjur Harby (t.v.) og Henriette Schønberg Erkens barnebarn Bror (Edvard) Erken foran en liten del av kokebokdronningens bibliotek på gården Dystingbo utenfor Hamar. Så langt har alle planer og vyer om å gjøre den gamle husholdningsskolen om til et museum eller formidlings- og matkultursentersenter kokt bort i kålen. (Bildet ble tatt i 2013.) Foto: Per A. Borglund

Anledningen var en invitasjon fra arkeolog og kulturhistorier Sjur Harby. Han hadde som oppgave å kartlegge huset fra kjeller til loft. I Mat fra Norge skrev jeg den gang at han var på «skattejakt», det var ingen overdrivelse.

OK, så Dystingbo sier deg ingen verdens ting? Det var her den berømte kokebokforfatteren Henriette Schønberg Erken (1866-1953) forfattet de fleste av sine bøker (også klassikeren Stor kokebok, første gang utgitt i 1914), og det var innenfor disse fire veggene hun drev sin husholdningsskole. Kull på 10-15 piker ble i en stadig strøm uteksaminert herfra, og endte i forskjellige former for kjøkkentjeneste. Der spredte de kunnskapen videre.

Man kan si mye om Schønberg Erken, og hun fikk endelig sine store biografi for seks år siden, men den 2019-tilpassede versjonen av hennes liv er at hun var landets fjernsynskokk lenge før fjernsynets tid. Hennes betydning som folkeopplyser i mellomkrigstiden kan knapt overdrives. Henriette var hele Norges matmor. Hun var mildt sagt en kvinnelig nasjonsbygger, som formidler av en kostholdsrevolusjon. Der Ingrid Espelid Hovig kunne henvende seg til hele nasjonen samtidig gjennom TV-ruta, måtte hennes forgjenger reise landet på kryss og tvers med sine kurs og demonstrasjoner.

Schønberg Erken trakk sverdet da arbeidsløsheten bredte seg, kostholdet sviktet og krigen truet. Nå er det din tur, Olaug!

Det var med klar og tydelig velsignelse fra Schønberg Erkens etterkommere at Sjur Harby i sin tid gikk løs på den store (og spennende!) oppgaven det var å gjennomsøke Dystingbo, som ligger et par minutters kjøring øst for Hamar. Barnebarna Henriette B. Westgaard og hennes søskenbarn Bror (Edvard) Erken (som fortsatt bodde i bestemors hus), var begge til stede. De to var på sitt stillferdige vis tydelig stolte over sin formoders virke. Henriette var krystallklar i sin forbitrelse over at kommunen ikke hadde kalt opp så mye som en gatestubb etter en av Norgeshistoriens mest berømte kvinner.

Annonse

For meg personlig, som kokeboksamler (jeg har flere hyllemeter med «dronningens» bøker), redaktør og generelt historisk interessert, var besøket en stor opplevelse. Her fløt det av gjenstander og kjøkkenutstyr som Schønberg Erken selv brukte. Bokhyllene var fulle av kilder og inspirasjon Henriette brukte da hun selv satt med fyllepennen og klorte ned sine oppskrifter og forklaringer. Festretten lammesadel à la duchesse (selle d´agneau à la duchesse) i Stor kokebok er neppe hentet fra nabolaget her i Ridabu, men sikkert fra en av de mange, tykke internasjonale bøkene hun eide. Og som står der den dag i dag.

Tilbake i 2013 nærmest glødet Sjur Harby i sin iver etter å sørge for at nasjonalskatten Dystingbo (på gården finnes også et av landets eldste, vedfyrte gartnerier!) skulle bli godt tatt vare på. Han mente at det her lå til rette for å etablere et mathistorisk senter. Også barnebarnet Bror, pensjonert gårdbruker, sa at han «inderlig håpet at den flere hundre kvadratmeter store bygning etter hans tid kunne bli et slags museum eller et senter for formidling av matkultur.»

Søskenbarnet Henriette ba også om at arven etter bestemor (barnebarna kalte henne bare «Bubu») ble tatt vare på. Både hun, Bror og historikeren ba meg skrive at håpet var at Dystingbo kunne bli et formidlingssenter i den store Henriettes ånd. Det hører med til historien at Hanna Winsnes, 1800-tallets store norske kokebokforfatter, i sin tid satt i det samme nabolaget og skrev sine bøker. Ridabu er norsk matkulturhistories svar på Stiklestad!

Hva har så skjedd siden 2013? Den brutale kortversjonen er «ikke en dritt.» Hvor er kommunen? Fylkeskommunen? Riksantikvaren? For ikke å snakke om Anno, Museene i Hedmark. Sistnevnte har til og med en betydelig kokeboksamling (donert bl.a. av Ingrid Espelid Hovig!) stående i sitt anlegg på Domkirkeodden, bare noen kilometer unna.

Den som ikke greier å legge sammen to og to og få fire her, bør finne seg noe annet å drive med. Jeg foreslår at mat- og landbruksministeren tar grep og sørger for at det endelig blir andre boller på Dystingbo. Schønberg Erken trakk sverdet da arbeidsløsheten bredte seg, kostholdet sviktet og krigen truet. Nå er det din tur, Olaug!

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Berekraft er meir enn økonomisk lønsemd, Nortura