Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Et stykke norsk landbruk i flytende form

Kom deg på slang til høsten, eller bare sleng innom Vinmonopolet den dag i dag.

Frukt og siderruta i Ulvik i Hardanger. Foto: Mariann Tvete
Frukt og siderruta i Ulvik i Hardanger. Foto: Mariann Tvete

Norske landbruksprodukter kommer virkelig i mange former og fasonger. Tenk bare på akevitt og feite, fine svinekoteletter. Eller sprø asparges og solmodne jordbær. Alle har de sin opprinnelse i den innsatsen som bøndene legger ned i å skaffe oss mat og andre godsaker på bordet. (Når det gjelder akkurat akevitten, så kan den strengt tatt også få oss under bordet.)

Og det skal handle om alkohol i dag, om enn i en litt mildere form enn den foredlede potetspriten som vi med gode grunner er så stolte av her i landet.

Jeg må først gå snart 15 år tilbake i tid, til en periode av livet mitt sterkt preget av avhengighet. Jeg hadde nemlig fått TV-kanelen BBC Food i hus, og satt skummelt mange timer i døgnet med øyne så svære som tinntallerkener og så på matprogrammer. Du snakker om å få en hel verden av spennende mat rett inn i stua, presentert og servert av noen av de beste kokkene og formidlerne som fantes der ute. Det var vel slik en matredaktør ble født.

På Vinmonopolet kan du spasere langs flere meter med hyller som frister med sider fra steder som Hardanger og Lier.

Men BBC Food bød ikke bare på mat. Med jevne mellomrom dukket det opp programmer som skildret den britiske produksjonen av cider, alkoholholdig drikke basert på epler. Den knasende frukten ble kvernet og mystiske prosesser satt i gang. Det endte alltid med at rødmussete og smørblide briter med rødt hår, store kinnskjegg og snekkerbukser satt på puben og tømte svære seidler med gyllent fluidum mens allsangen runget.

Fantes det noe slikt å oppdrive i Norge? Svaret var «ja» med de største anførselstegn som kan skaffes for penger. For på butikken fant jeg cider, med c, men fy flate for en vederstyggelighet. Det smakte vond brus, en slags syntetisk pøl av kunstige smaker tilsatt mye sukker og en dash alkohol, akkurat nok til å få den inn under grensen for hva som er lovlig å selge i dagligvaren. En gryende fascinasjon vokste ikke akkurat til kjærlighet, kan du si. For min del gikk sideren i glemmeboka, og forble et vagt minne fra fjernsynsskjermen.

Annonse

Mangt og meget har skjedd her i landet på 15 år. Vi får ikke lenger øl fra bare fire-fem bryggerier. Det lages ost land og strand rundt, noen av dem blir kåret til best i verden. Og det lages ekte, ordentlig sider! På tampen av fjoråret stakk sider fra Hardanger av med ni internasjonale priser for sine drikkevarer i en internasjonal konkurranse arrangert i San Sebastian.

På Vinmonopolet kan du spasere langs flere meter med hyller som frister med sider fra steder som Hardanger og Lier. Med og uten bobler, humle og med forskjellige grader av syrlighet. Det er fullt mulig å velge sidere som lett passer til forskjellige typer mat.

Livet som sider-entusiast i Norge er altså i ferd med å bli en fest, og i mai blir det party i bokstavelig forstand når Hardanger internasjonale siderfest i Odda arrangeres. «Vi skal fremheve vår unike posisjon i forhold til kvalitet, mangfold og smak. Ikke bare her i Norge, men i verden for øvrig. Vi har et stort mangfold og nærmer oss 50 forskjellige typer sidere», sier Øyvind Stueland. Han er styreleder for det kommende haraballet i vest.

Jeg vet ikke om du har blitt mer nysgjerrig på sider etter å ha lest dette, men hvis jeg har greid å kile deg litt så har jeg et utmerket forslag til hvordan du kan skaffe deg mer kunnskap om epledrikken. Kjøp boka Om sider, den kom i fjor. Trioen Thomas Horne, Colin Eick og Eivind Stoud Platou har besøkt produsenter i Hardanger, Sogn, Telemark, Lier og Oslo. Og de oppforer hver og en av oss til å lage vår egen sider: «Det er ufattelig mye epler som ikke plukkes, og som råtner på bakken som stygg nedfallsfrukt utover høsten. Tenk så deilig om alt dette heller hadde blitt til et duggfriskt hjemmelaget svar på champagne! Det er akkurat det du kan få til.»

Forfatterne går også tilbake i historien, og forteller at kunnskapen om hvordan kultivere epler trolig kom til Norge på 1200-1300-tallet, «sannsynligvis med munkene som etablerte seg i klostre på Vestlandet, og særlig i Hardanger.»

Og de gir meg rett: «Det er viktig at du glemmer alt du vet om Bulmers og svenskesider. Disse har knapt noe med den ekte sideren å gjøre. Som regel er slik sider laget av godt under halvparten eplejuice eller konsentrat og mesteparten sukkervann.» Og de konkluderer med at «for en nordmann som er glad i gode råvarer og helst vil lage en mat og drikke fra bunnen av, er sider en gavepakke.»

Så kom deg på slang til høsten, eller bare sleng innom Vinmonopolet den dag i dag.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Skal biffen til Bærum, Høyre?