Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Litteraturens små perler

Noen ganger kan man lete i årevis etter en bestemt bok, uten å se snurten av den. Andre ganger finner man bokskatter man ikke engang visste at eksisterte.

Farger i 1923: «Stue fra Hallingdal» er teksten til denne illustrasjonen, som er «efter en akvarel av Alb. Tønnesen.» For snaut hundre år siden hadde «Vor gamle bondekultur» både fotografier, malerier og tegninger fra hele landet.
Farger i 1923: «Stue fra Hallingdal» er teksten til denne illustrasjonen, som er «efter en akvarel av Alb. Tønnesen.» For snaut hundre år siden hadde «Vor gamle bondekultur» både fotografier, malerier og tegninger fra hele landet.

Min samling av litteratur om mat og drikke er ikke begrenset til rene kokebøker. I den delen av biblioteket der det står historisk litteratur vil man også kunne finne utgivelser som Theodora Hagerup Bulls «Samvær mellem mennesker» fra 1911, der hun i kapitlet «Maaltiderne» skriver blant annet dette om middagen:

«Det er dagens glanspunkt og krone. Alle bør komme til den i godt humør, fulde av iver efter at fortælle hvad de har oplevet siden morgenen, eller efter at høre hvorledes det er gaat de andre. Hver især bør forsøke at spøke litt eller at kaste et muntert skjær over, hvad de har at sige.»

Ved en absolutt tilfeldighet kom jeg nylig over ett og samme bokverk i to forskjellige versjoner. Kristofer Visteds «Vor gamle bondekultur» (første gang utgitt i 1908) i 2. utgave fra 1923 er intet mindre enn et litterært smykke. Det er gullskrift på permen og «216 tekstbilleder og 4 plancher.»

I 1951 har boka lagt på seg og kommer i to bind, med Hilmar Stigum som medforfatter. Visted, som var kulturhistorier og museumsmann, døde i Bergen i 1949. Kapitler som «Død og likferd», «Åkerbruk i gammel tid» og «Husene og tunet» er beholdt i 3. utgaven (som også kom på nytt tidlig på 1970-tallet), men har fått følge av blant annet «Flatbrød og brødbaking», «Mat og måltid», «Sammenskuddslag og gilder» og «Drikkekar og drikkeskikker».

Jeg kan ikke forestille meg at det finnes en bedre og mer komplett kilde til kunnskap om hva nordmenn syslet med i tidligere tider, attpåtil skrudd sammen etter at teknikken med å gjengi tegninger og fotografier var på plass. Vitnene trår tydelig frem når en kar som het Johannes Skår fra Telemark formidler hvordan man spiste før folk flest fikk bestikk, kanskje så sent som inn på 1900-tallet:

Annonse

«Karmennerne aat med tolkniven. Var det ikkje kniv til taks, beit dei bites-sylva (suvl til beten) av kjøtlemen. Papa beit fyrst, han hadde anvint (travelt). Men det var ein tame med det. Det var gama sjaa kor snildt han for; du gaadde ikkje aat, so var sylva i biten.» Det legges til at dette neppe ville blitt sett på som god folkeskikk alle steder i landet.

Presten Wille i Seljord er kilde på at «Ferskt kjøtt ble aldri spist av bøndene. Heller ikke fugler og annet vilt, bortsett fra reinsdyr, som spilte en viss rolle i kostholdet. Derimot ble det laget rakaure. Den skulle helst renskes og saltes straks etter at den var fisket. Så ble den lagt i et kar med lokk og slått på sterkt saltet surmyse, som skulle stå en fingerbredde over fisken. Fem uker senere var den ferdig, men den kunne holde seg hele året når bare mysen stod over fisken og karet ble holdt tett lukket.»

I en tid da det er mye diskusjon om hva vi skal spise, er det interessant å se cirka 250 år tilbake i tiden og lese om hvordan datidens måltider (vi er stadig i Telemark) fortonte seg:

«Det ble spist fire ganger, nemlig åbit, dugurd, ondål og nattverd. Til åbiten tidlig om morgenen var det ost og flatbrød nede i bygdene, men til fjells kald graut og surmelk. Dugurden ble spist kl. 9.30. Da var det alltid varm graut og surmelk, men til fjells i onnetidene flatbrød med smør og prim.

Klokken tre kom så det måltidet som Wille kalte middag, men som telene kalte ondål og som andre steder kaltes non. Til fjells i onnetidene var det kabrette (myse av sur, summet melk, min anmerkning) og melk, men til andre tider var det overalt mer variasjon i kosten. Det kunne være kjøtt og en suppe som ble kalt spa, og som Wille påstod var meget slett tillaget. I den duppet alle flatbrødet før de spiste det.

Det kunne også være soll av sur melk som det var brukket flatbrød i, eller mølje, som bestod av fett som var fløtet av søet når det ble kokt kjøtt, og slått over flatbrødbiter. Dessuten hadde de suss eller rakaure. Endelig kunne det være «søbekaal» og kjøtt, pølser, velling og kokt, men aldri stekt fisk. Til alle retter er det underforstått at det ble spist flatbrød. Poteter hadde vel de fleste bare hørt navnet på. Etter ondålen ble det ikke noe mat før klokken ni. Da var det nattverd, og den bestod alltid av graut og melk.»

«Det er mit ønske, at boken i sin nye form maa bidra til at vække interessen og øke forstaaelsen av denne eiendommelige side ved vor nasjonale kultur», skrev Visted i 1923. Ta ham på ordet og gå straks til antikvariat.net. og bestill.

Neste artikkel

Tøys om importvernet