Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Lenge leve vår venn grisen

Hvis du bare skal lese én bok om griser i år, bør du av mange gode grunner velge den eneste 2020-utgivelsen innen denne snevre litteratursjangeren.

Overskriften lyver: Grisen lever slett ikke lenge. Når de fødes, veier en grisunge bare en tredel av et menneskebarn. Etter seksten uker veier en baby ca. sju kilo, mens grisen på samme tid kan slå i bordet med rundt 70 kilo. Etter seks måneder bærer det til slakteriet. Foto: Per A. Borglund
Overskriften lyver: Grisen lever slett ikke lenge. Når de fødes, veier en grisunge bare en tredel av et menneskebarn. Etter seksten uker veier en baby ca. sju kilo, mens grisen på samme tid kan slå i bordet med rundt 70 kilo. Etter seks måneder bærer det til slakteriet. Foto: Per A. Borglund

Historiker, journalist og lektor Kristoffer Hatteland Endresen (37) har forfattet boka "Litt som oss", med undertittelen "En fortelling om grisen". Jeg slukte den rått, omtrent som de fleste av oss gjør med selve hovedtryneinnehaveren i det nesten 300 sider tykke forfatterskapet om det kjøttproduserende dyret vi har spist absolutt mest av i verden i løpet av de siste 50 årene.

De aller, aller fleste av oss har et forhold til gris. Ikke bare som en gjentagende ingrediens på tallerkenen og brødskiva, men også språklig. Vi beskylder hverandre for svinsk oppførsel, vi er tøffe i trynet og spiser som en gris når fredagstacoen endelig er på bordet. Du er kanskje til og med en som reiser bust når du mener at nok er nok?

For folk flest er gris ensbetydende med mat. Moderne norske mennesker ser knapt en levde gris i løpet av livet. Vi ser som regel heller ikke deler av det døde dyret. Det meste som konsumeres har vært gjennom industrielle prosesser og blitt til farsemat i form av pølser, kjøttdeig og noe som gjenoppstår under navnet kokt skinke. Du skal ikke føle deg trygg på at råvaren kommer fra nettopp grisens bakpart.

Vi spiste det vi fant, inkludert åtsler. Men når skiltes våre veier, og det var de av oss på to bein som erobret verdensherredømmet?

Den opprinnelige anatomien kommer tydelig frem når det kommer til selve grisens juvel. Forfatter Hatteland Endresen har forklart til Stavanger Aftenblad at når en varm stekepanne og røkt, lettsaltet flesk møtes, da frigjøres det 150 kjemiske forbindelser som pirrer nesen og hjernen. Lukten er rett og slett uimotståelig. Jeg har en venninne som har vært hardcore vegetarianer i flere tiår, men den dag i dag blir hun tårevåt av undertrykket lykke når noen i nærheten steker bacon.

Hatteland Endresen har også hospitert noen måneder som griserøkter i et moderne svinefjøs på Jæren, og opplevde at besetningen etter hvert ble redusert fra enkeltindivider til en slags rosa masse.

Annonse

Den type grisehold står i stor kontrast til min egen oppvekst, der grisungene straks fikk navn og ble lekekamerater. Det var forbausende fort gjort å stryke kompisen med krøll på halen og en våt, nysgjerrig snute fra hukommelsen den dagen du stod der med en varm medisterkake på gaffelen, mens høstens slakteprosess pågikk på alle bauger og kanter på tun og kjøkken.

Mennesker og griser er forbausende like. Hatteland Endresen skriver at hvis det er noe vi har til felles med disse dyrene, så er det at alt går i grisen. På grunn av arven fra våre felles rottelignende formødre er vi begge i stand til å fordøye så godt som hva som helst. Tenk på det neste gang du nyter en kjøttburger, sammen med brød og grønnsaker. Vi moser alt til en næringsmessig sammensatt farse.

Så var vi da også omtrent på samme nivå som grisen for drøyt 2,5 millioner år siden. Vi spiste det vi fant, inkludert åtsler. Men når skiltes våre veier, og det var de av oss på to bein som erobret verdensherredømmet?

Forskere tror skillet kom da vi for rundt 800 000 år siden fyrte opp våre første bål. Vi spiste ikke lenger kjøttet rått, og varmehandlingen av maten lettet fordøyelsen. «Dermed kunne magen skrumpe ytterligere, og energioverskuddet overføres til hjernen.

Med økt hjernevolum utviklet vi redskaper og våpen, lærte oss jaktteknikk og kunne nedlegge større byttedyr på egen hånd, noe som igjen ga oss økt tilgang til kjøtt. I motsetning til moderne industrikjøtt er kjøttet slik vi finner det i naturen, spekket med næringsstoffer. Det skulle ikke mer enn litt honning til, samt noen sukkerholdige røtter, før dietten også inneholdt karbohydrat og alt var komplett.»

Og så temmet vi altså grisen, det vil si villsvinet. Egentlig var dyret med på prosessen selv, for svina oppsøkte oss mennesker for å snylte. Det var de minst aggressive dyrene som kom nærmest, og i boka kan vi lese om et tenkt scenario rundt den tidlige bosetningen i og rundt Vistehola i Rogaland. Nærgående svin fikk seg en godbit fra søpla, mens et og annet dyr ble stukket i hjel og endte på bålet.

For de av oss som liker ribbe, knoke, koteletter, sylte og spekeskinke har dette vært en lykke. Men temmingen av gris lå ikke kortene. Hvilket annet dyr har vi gjort til vårt, men som bare gir oss kjøtt? Forfatteren minner om at vi faktisk ikke nyter et glass kald svinemelk til kveldsmaten.

Og vi sprader ikke rundt i rosa svinepelser.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Laks er ikke kjøtt