Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kulinarisk fremmedfrykt

Vi som skriver om mat utløser sjelden de store kontroverser. Men det finnes en idiotsikker måte å få folk til å reagere på.

Ekte totning: For meg er det et av sommerens høydepunkter når hvitløken fra Vang Gård med adresse Skreia kommer i butikkene. Den ferske hvitløken, dyrket ved Mjøsa ute i Totenvika er en berikelse for norsk landbruk og matproduksjon. Foto: Per A. Borglund
Ekte totning: For meg er det et av sommerens høydepunkter når hvitløken fra Vang Gård med adresse Skreia kommer i butikkene. Den ferske hvitløken, dyrket ved Mjøsa ute i Totenvika er en berikelse for norsk landbruk og matproduksjon. Foto: Per A. Borglund

Tro det eller ei, men selv 19 år etter tusenårsskiftet er ordet «hvitløk» fortsatt en rød klut for enkelte.

Det startet i 2010. Jeg var matspaltist i Aftenpostens A-magasin det året, og da avisen 14. mai rundet 150 år var det naturlig å trekke fram Pus Thaulow (1895 – 1985). Hun var Aftenpostens matskribent fra 1948 til slutten av 60-tallet, og i 1957 stod hun fram og tildelte seg en litt spesiell posisjon i norsk mathistorie: «Selvros stinker, men jeg må ha lov til å påberope meg en del av æren for den plass hvitløken – denne før så miskjente og mislikte løkart – nu har fått her hjemme.»

Pus skrev at hun noen år tidligere hadde begynt å dyrke hvitløk hjemme på Hasla utenfor Grimstad. Den gang hadde hun ingen idé om hvor populær denne veksten skulle bli her i landet. Ikke bare på grunn av løkens gode egenskaper, men fordi den var et «morsomt og pikant krydder, men også som en god hjelper for den daglige velvære.»

Jaggu sa jeg smør. «Forherligelsen av hvitløk stiller jeg meg helt uforstående til. Hvitløk er det mest uvedkommende krydder i norsk mat», skrev en leser. «Denne heslige tilsetningen har ingen ting i norsk mat å gjøre», tordnet en annen. «En katastrofe at den sniker seg inn i all slags mat, vi må jo finlese innholdet i alle tradisjonelle norske matvarer for å unngå dette svineriet», lød det fra en tredje. Og så videre.

Da Britt Kåsin i 2015 ble pensjonist, inviterte jeg henne til å skrive en kronikk i Mat fra Norge. Oppgaven var å komme med noen av høydepunktene fra en 45 år lang yrkeskarriere, mange av dem som husstellærer og informasjonssjef i Opplysningskontoret for frukt og grønt.

Første gang en norsk kokebok inneholdt noe som lignet, var i 1835, men da med gås som ble kokt sammen med kål.

Annonse

Britt lot seg ikke be to ganger, og bidro med gode historier på løpende bånd. Som den om da pizzaen kom til landet, begrenset til «beste Frogner i Oslo, servert på pent porselen med sølvbestikk og stivede duker og venninner som møttes. De sprengte grenser, de hadde reist litt, de var modne for noe nytt på matbordet. Hos folk flest satt den slags fortsatt langt inne.»

Tro det eller ei, men vi er nå på 1970-tallet! Det var også da paprikaen kom hit til landet, og skal vi tro Britt Kåsin kom den fremmede grønnsaken susende: «Den bergtok det norske folk fullstendig over hele landet.» Omtrent samtidig kom kinakålen og gjorde oss til et salatspisende folk. «Folk elsket kinakålsalat med tomat, agurk og hermetiske ananasterninger», mimret Britt.

I dag, bare 40 år etter, spiser nordmenn frossenpizza verdt 2,3 milliarder kroner i løpet av et år. I tillegg kommer det vi lager av egne pizzaer og de vi spiser på restaurant eller får kjørt hjem til oss. At pizzaens vugge stod i Napoli spiller ingen som helst rolle. Vi har tatt retten til oss, akkurat som med taco. Hver fredag sitter hundretusener (det snakkes om at fire av fem under 40 år gjør det) av nordmenn og slafser i seg en sterkt modifisert og industrialisert utgave av meksikansk hverdagsmat.

Da Nationen i fjor, som et ledd i avisens hundreårsjubileum, inviterte til omkamp om den norske nasjonalretten, vant fårikålen med god margin. Akkurat som da NRKs legendariske radioprogram Nitimen gjorde det samme i 1972. Og stadig uten at retten, som de fleste av oss elsker nå når høsten setter inn, har særlig dype røtter i norsk mattradisjon.

«Får» var ukjent i det norske språk da Ivar Aasen trålte landet for å samle ord, skriver Henry Notaker. Og selve retten var ukjent her i landet helt til slutten av 1800-tallet. Da dukket den opp i bymiljøene. Første gang en norsk kokebok inneholdt noe som lignet, var i 1835, men da med gås som ble kokt sammen med kål.

For ikke å snakke om potetene. Når vi omtaler Norge som «pottitlandet», smiler vi både stolt og skjelmsk. Men de fleste har glemt at også poteten er en slags nyhet her i landet. Det er ikke mer enn 270 år siden den fremmede knollen først ble dyrket og havnet på bordet, altså bare åtte generasjoner siden! Din tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-oldefar opplevde sannsynligvis aldri smaken av en potet.

Mitt poeng er at matrasisme er like ubrukelig som all annen rasisme. Hva er vitsen med å frykte alt som er «nytt» og fremmed, og som egentlig bare er en berikelse for oss alle? I dag eksperimenterer norske bønder med å dyrke søtpoteter, en urt fra Sør-Amerika som faktisk ikke er i slekt med «vår» potet. I Sogndal vokser det i år aprikoser på så mange som 2000 trær. Pølsemaker Brubakken i Kragerø lager pølser av lama, et dyr som i utgangspunktet har like mye i norsk fauna å gjøre som en kenguru.

Verden går videre, og den kommer heldigvis stadig nærmere.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Heller 4H enn Noah