Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Krisematen før og nå

Koronakrisen har rammet mange hardt, og på flere måter. Men vi har ennå ikke behøvd å ha kaniner under trappen, ale opp villagriser, sette poteter i plenen eller røyke løvetannrot, erter og geiterams.

Utgått på dato? Disse litterære klenodiene fra 2. verdenskrig kan fortelle oss ganske mye om hvordan livet artet seg her i landet sist det var harde tider, mener redaktøren i Mat fra Norge. Foto: Per A. Borglund
Utgått på dato? Disse litterære klenodiene fra 2. verdenskrig kan fortelle oss ganske mye om hvordan livet artet seg her i landet sist det var harde tider, mener redaktøren i Mat fra Norge. Foto: Per A. Borglund

«Vi greier det nok», «Kaniner og krisetid», «Kriseoppskrifter», «Mat fra skog og mark», «Vi dyrker poteter og anvender dem på 120 måter», «Gratis mat av ville planter», «Mat i rasjoneringstider» og «Mye mat for lite penger» er alle boktitler fra perioden 1940-1945. De er selvforklarende og forteller tydelig om hvordan situasjonen var her i landet under den tyske okkupasjonen.

Skjønt, jeg tror ikke det var matmangel og hårda bud alle steder under krigen. Jeg er vokst opp i tiårene etter frigjøringen, og mildt sagt alet opp på historier fra de fem mørke årene. Ikke med ett ord ble det formidlet noe som helst fra mine foreldre om matmangel, sult eller nød. Det sier seg vel selv at folk på bygdene, som selv hadde gård eller småbruk, var mer selvberget enn byfolk.

Den som måtte kjøpe maten, lå selvsagt tynnere an enn de som kunne gå i fjøset eller ned på åkeren for å hente en melkeskvett og korn til melkverna. Det var åpenbart en fordel å ha noen høner trippende på gårdsplassen. Julianne Solbraa-Bay skrev en av verdenskrigens mest populære kokebøker, og understreket i sitt forord at hennes oppskrifter var ytterst krisebetonte, «og vil selvfølgelig bli mye bedre ved ekstra tilsetning av egg, fløte, smør, sukker osv». Men hennes hensikt var å guide husmødrene til hvordan man kunne lage billigst mulig mat.

De siste ukene har jeg, bevisst eller ikke, spist bedre og dyrere enn vanlig. I en hverdag litt mer traurig enn jeg er vant til, har det vært ekstra fristende å legge turen om delikatessebutikken og handle fra de øverste hyllene der. En «krisehåndtering» ganske annerledes enn den gang kokebokforfatterne pekte på epleblader, bjørkeblader, jordbærblader, rognebær, løvetann og brennesle som gode kilder til vitamin c.

Forkjemperne for et vegetarisk kosthold burde så bestemt ønske seg en skikkelig krise eller to.

Forkjemperne for et vegetariske kosthold burde så bestemt ønske seg en skikkelig krise eller to, for forrige gang ble nordmenn tvunget over på en diett der markens grøde rådde grunnen. De fleste har hørt om krigens «biffer» av kålrot og rødbeter og retter som gulasj og lapskaus kun med rotgrønnsaker og vann.

Annonse

Potet, potet og atter potet var en av 2. verdenskrigs viktigste ingredienser. Knollen ble brukt til mye rart, og litteraturen viser at den var like viktig i brødbaksten som korn og gjær. I dag burde vi lese krisekokebøkene med nye øyne, nettopp for å få poteten tilbake på det moderne middagsbordet. Det er mye spartansk og traurig i disse kokebøkene, men mange av potetrettene er til å få vann i munnen av. (Spesielt når vi i dag kan spe på med så mye fløte, smør, kjøtt og andre godsaker som vi bare kan hæle å spise.) Krig og krise til tross, man blir sulten og inspirert av å lese om bakte poteter, dill-poteter, stekte nypoteter og potetsalat i mange varianter.

Da var det verre med kjøtt, men råvaremangelen ble erstattet med livlig fantasi. Helga Mollø-Christensen hadde i en av sine bøker oppskrifter på kjøttkaker med 50 prosent potet i farsen, kråke, måke og alke tilberedt som ryper, hvalkjøtt forkledd som dyrestek og kanin i en haug med varianter. Det blir lenge til kanin kokt i vann og servert med tomatsaus står på mitt middagsbord.

Også kokebokdronningen bidro med sitt, blant annet «Kriseårets kjøkkenalmanakk» i 1940. Henriette Schønberg Erken satt på Dystingbo utenfor Hamar i datidens Hedmark, praktisk talt midt i matfatet. Derfor er en av hennes ukemenyer for mai i krigens første år strengt tatt lite preget av fattigdom og mangler. Mandag: Lettsaltet kalvebryst og potetpuré. Tirsdag: Løksuppe og fisk Sir David, poteter. Onsdag: Skinkerulader, poteter, omelett. Torsdag: Sydens suppe og fleskepannekaker. Fredag: Kokt, kold laks med majones, poteter og grønn salat. Lørdag: Fisketornedos, hollandsk saus, poteter og grønnsaker. Søndag: Oksestek som vilt, grønnsaker og poteter. Dessertene har jeg hoppet over.

De to siste månedene har ofte blitt referert til som en periode Norge ikke har opplevd maken til siden nettopp 2. verdenskrig. Men forsyningsmessig slapp vi, dessertgenerasjonene, svært billig unna denne gang. Men jeg lurer på hvordan det moderne menneske ville taklet en situasjon der det virkelig var kroken på butikkdøra.

Jeg gjør i sum mye dumt og rart, men en ting har jeg forbannet meg på: Bli aldri uvenner med de som er bønder og fiskere!

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Utviklingsfondet: – Må velge mellom sult eller korona