Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Koronaårets selvangivelse

Mye fisk og sau, lite biff og pizza i fjorårets 366 middager.

Prøv dette: Fårikål blir aldri det samme etter at du har prøvd å
lage nasjonalretten med salt fårekjøtt. Foto: Sara Johannessen Meek/Matprat
Prøv dette: Fårikål blir aldri det samme etter at du har prøvd å lage nasjonalretten med salt fårekjøtt. Foto: Sara Johannessen Meek/Matprat

Vi som skriver i aviser og magasiner har selvsagt muligheten til å lyve, overdrive, underslå fakta og pynte på virkeligheten. Som magasinredaktør og matskribent kan jeg med letthet bløffe mine lesere.

Selv med en hånd dypt nede i potetgullposen kan jeg ved hjelp av et par ledige fingre og et tastatur fremstille meg selv som en sunnhetens apostel.

På den annen side: Den som kvitterer ut sin gasje i bytte mot en viss grad av troverdighet, bør la være å juge. Og denne uken kan jeg til og med dokumentere det jeg skriver om.

På skjermen foran meg har jeg et åtte sider langt Word-dokument, kloret ned dag for dag i løpet av året vi nettopp har lagt bak oss. Jeg vet ikke hva som fikk meg til å gjøre det, ideen kom før vi alle ble klar over viruset som lurte der ute et sted. Noen dager inn i det nye året bestemte jeg meg uansett for å dokumentere alle mine middager i 2020.

«Spis variert», er mitt budskap når noen spør meg, eller jeg faller for fristelsen til, på sterkt sviktende faglig grunn, å dele ut kostholdsråd. Få i deg kjøtt, fisk, frukt, grønnsaker, graut og fugl. Glem ikke en viss prosentandel usunn dritt også, i fast eller flytende form. Du skal tross alt også fôre sinn og sjel.

Men hva viser så fasiten når den kjepphøye viktig-Per faktisk skal offentliggjøre sin kulinariske selvangivelse for koronaåret? Finner vi en som lever etter sin egen lære, eller møter vi en matens Baron von Münchhausen, stinn av fett og stinkende av gatekjøkken-frityr etter 12 måneder med daglige utfordringer med å finne noe å sette på middagsbordet?

Allerede før jeg begynner å leke meg med søkefunksjonen og kalkulatoren står to ting klinkende klart: Hadde alle voksne nordmenn kopiert mitt spisemønster ville berget av sauekjøtt blitt borte like fort som en saueflokk i ulvesonen. Og klippfisknæringen kunne ha glemt alle bekymringer knyttet til et sviktende marked i Brasil. De ville fått sin fulle hyre med å måke sin salte og tørkede fiskeråvare ut i et ellevilt hjemmemarked.

Helt konkret så satte jeg til livs 18 måltider med bacalao i fjor, og laget tre middager med klippfisk i andre varianter. Sauen er nok uansett øverst på pallen, med 31 treff på «lam», i tillegg kommer fire dager med fårikål, diverse supper med rester av sauekjøtt og åtte pinnekjøttmiddager.

Én konkret grunn til at jeg har hatt fårekjøtt på menyen så ofte, er at min lokale butikk (etter mye mas) har begynt å ta inn saltet lammekjøtt. Å trekke dette kjøttet sammen med et lass rotgrønnsaker gir en jordnær og helt konkret opplevelse av å spise det beste norsk landbruk har å by på.

Annonse

Kjøtt eller fisk? Jeg ble ikke vegetarianer i fjor heller. Uke etter uke drar jeg huset fullt av grønnsaker, ikke minst alle tenkelige former for løk. Men markens grøde er evig henvist til en rolle som tilbehør her i huset.

Og forholdet mellom mat fra hav og fjøs overrasker meg en smule. Jeg spiste faktisk så godt som på håret like mange kjøtt- og fiskemiddager i året som gikk, inkludert skalldyr. Og ikke minst inkludert årets to eneste middager basert på ferdigmat, nemlig en torsdag med Joikakaker og fiskeboller fra boks (faktisk med tomatsaus og pasta) en vinterlig tirsdag.

Når jeg først sitter her og ser på mitt eget kosthold, svart på hvitt, slår det meg at forbruket av kjøtt har en helt annen profil nå enn med tidligere tiders hemningsløse inntak av stekte biffer, altså fileter av storfe. «Biff» gir bare fire treff i dokumentet med navnet «Middager 2020», og to av disse stammer fra hval.

Jeg har satt til livs et par entrecôter og en T-bone

også, men disse eksklusive kjøttstykkene ble gruset av grisen. 13

porsjoner svineknoke og seks tallerkener med stekt flesk blir forøvrig

balansert av fire middager med stekt reinsdyrfilet i en eller annen form.

2020 slår meg som et ganske småsnobbete år for min del, her jeg sitter og blar meg frem mellom kveite, kongekrabbe, andebryst, breiflabb, helstekt kylling, wagyu-burger, sjøkreps og hummersuppe. Jeg vet at jeg oftere enn vanlig passerte Kiwi-butikken og la på 20 kilometer til i retning fisk- og delikatessebutikken i det året det var så bratt.

Det er dokumentert at vi nordmenn spiste både mer og bedre etter at pandemien meldte seg, og at salget av lokalmat økte betydelig i fjor.

Teorien er at de fleste av oss fikk et større behov for å kose oss, og kanskje fant den beste maten i og fra vårt eget nærmiljø.

Måtte det vare, uten at vi på død og liv må legge til et «aldri så galt at det ikke er godt for noe.»

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Laks er ikke kjøtt