Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Geni eller bygdetulling?

For snart ni år siden tok jeg en skjebnesvanger beslutning. Å flytte 11 mil i Norge kan gjøre natt til dag. Og motsatt. For meg føltes det på ett viktig område som å slå av lyset.

Soria Moria slott: Noe sånt kan vi som bor på bygda stort sett bare drømme om. En av kostnadene ved å flytte fra Oslo er at man må ta farvel med nabolagets mange kulinariske fristelser. Foto: Per A. Borglund
Soria Moria slott: Noe sånt kan vi som bor på bygda stort sett bare drømme om. En av kostnadene ved å flytte fra Oslo er at man må ta farvel med nabolagets mange kulinariske fristelser. Foto: Per A. Borglund

I vinter var jeg tilbake på Grønland i Oslo, bydelen som egentlig ikke er en bydel, men en sentral del av Gamle Oslo. Mitt to døgn lange comeback var i embeds medfør. I hver utgave av Mat fra Norge har vi en spalte som heter «48 kulinariske timer i», fulgt av et stedsnavn. Hva serveres av norsk mat på Rena, i Hammerfest, Haugesund eller Holmsbu?

Og altså Grønland, der spørsmålet kanskje er ekstra spennende. For området mellom Vaterland, Tøyen, Galgeberg og Bjørvika er det mest internasjonale stykke jord du kan finne her i landet. Det lukter godt der du spaserer gatelangs. Indiske curry-gryter, gloheite supper fra Thailand, grillspyd fra Tyrkia, godt krydret kebab og glovarm gjærbakst fra tandoori-ovner fyller fortauene med forlokkende dufter.

Finnes det i grunnen noe som er bedre enn å være på besøk, og vite at man ikke skal bli så veldig lenge?

Men altså: «Jakten på det norske» var mitt oppdrag og ble den endelige overskriften i magasinet nå i desember. Og jeg fikk napp så det holdt. I noe som heter Kafé frodig i Tøyenbekken serverer tidligere flyktninger med kokkefaglig bakgrunn deilig mat med bl.a. kylling fra Hovelsrud gård på Helgøya og økologisk drikke fra Ask gård rett ved Jevnaker.

Kafe Asylet holder trassig stand i en gul og skakk bygård fra 1730, og det er bare å lovprise deres gedigne porsjoner med pinnekjøtt og annen norsk tradisjonsmat. På teaterplassen, klemt inn mellom spisesteder med menyer fra hele verden, holder hyggelige Grønland gym fortet med sitt røykelakssmørbrød, rødspette og svinenakke.

For ikke å snakke om rosinen i pølsa, gode gamle Lompa, som strengt tatt heter Olympen. Bak en skinnende fasade fra 1892 serveres det fortsatt duggfriske halvlitere, silkemyk tartar, møre entrecôter og dampende blåskjell med perfekt pommes frites. Er du glad i mat, må du være konstruert av Reodors Felgens mislykkede fetter for ikke å stortrives under de gedigne lysekronene i Grønlandsleiret 15.

Annonse

Og her er jeg ved mitt egentlige poeng: For noen fattige år siden trengte jeg bare å gå ned en trapp, ut en port og krysse en gate for å kunne synke ned i skinnsofaen her og be om en avkjølt forfriskning og et sildesmørbrød. Eller kanskje la være å krysse gaten, og heller nyte en varmegivende porsjon med kylling tikka masala til 115 kroner, inkludert ris, nan og salat.

Et tredje alternativ var selvsagt å gå de få skrittene bort til Meny, fiskebutikken, en av de mange halal-slakterne eller bugnende (og superbillige) grønnsakshandlerne i nabolaget for å sikre seg råvarer til å lage noe skikkelig digg hjemme.

Sett i dette perspektivet var det selvsagt en tabbe av galaktiske dimensjoner å bryte opp for å finne seg et sted å bo på bygda, der et minimalistisk samvirkelag og et gatekjøkken som oser frityr plutselig ble det kulinariske utbudet i nabolaget. Borte ble stampuben, det fargerike matfellesskapet og de nesten uendelige valgmulighetene.

Så da blir spørsmålet det samme som i overskriften. Var det smart å flytte, eller sitter man igjen med skjegget i postkassen? Ja og nei. Å komme seg ut av byen etter såpass mange og givende år var nok smart, og godt både for sjela, lungene og lommeboka. Allikevel greier jeg ikke helt å føle meg som Per Spelmann, som til slutt «bytte bort kua og fikk fela igjen» og var jublende fornøyd med det.

Jeg har konkludert med at «det er godt å komme hemmat», spesielt når man har sine røtter to steder. Finnes det i grunnen noe som er bedre enn å være på besøk, og vite at man ikke skal bli så veldig lenge? Derfor vil det ikke gå lang tid før jeg skal ha to nye velsmakende døgn på Grønland, og samtidig sjekke ringeklokken for å se om den gamle naboen fortsatt bor i 2. etasje.

(Og, som en kuriositet til slutt, midt på Grønland, som igjen er midt i Oslo, holder Nationen til. Bygde-Norge og landbrukets egen avis. Redaksjonen som mobiliserer og lader kanonene hver gang det er snakk om å flytte en statlig arbeidsplass fra avkrok-Norge og inn til hovedstaden. Det er et paradoks at sjefredaktør Irene Halvorsen og hennes tropper ikke har sine kontorpulter et sted mellom Hamar og Elverum, i nærheten av Frosta eller på Jæren.)

Men så er det vel slik da, at grøten er søtest og feitest i og rundt smørøyet. Akkurat det kan jeg i grunnen skrive under på.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Mangelfull dyrevelferd