Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Farvel til en spekeskinke

Santa Kristina vil ikke bli savnet av andre enn oss nære pårørende.

God kontakt: Sverre Lang-Ree og noen av grisene som var plukket ut til å vokse seg store og lubne og havne som råvare for Santa Kristina-skinken. Bonden fra Hedmark forteller til Nationen at han fortsatt skal produsere svin, men at bortfall av spesialfôr og lavere slaktevekt vil gå ut over smaken. Foto: Per A. Borglund

Forleden kastet jeg 299 kroner og 67 øre rett ut av vinduet. Rent teknisk skjedde dette ved at jeg kjøpte og betalte en bit urøkt spekeskinke på 1,114 kilo fra Gilde. «Ekte Tynset. Laget etter norske tradisjoner.»

Handelen skjedde bare et par dager etter at Nationen kom med nyheten om at Nortura har sluttet å produsere det som er blitt kalt «Norges beste skinke», Santa Kristina. Jeg tok denne nyhetsmeldingen nesten litt personlig. For i 2014, midt på vinteren, brukte jeg 14 sider i Mat fra Norge på å fortelle om den norske skinkesensasjonen. «Dette har jeg venta på så lenge. Nå har vi endelig en norsk skinke som jeg er stolt av å sette på menyen», sa Arne Brimi.

Selv dro jeg til gården der Sverre Lang-Ree hadde fjøset fullt av feite, fine griser som skulle ende sine dager som råstoff til den nye superskinka. Noen kilometer sør for Stange i Hedmark tuslet noen blide griser rundt i fjøset og forsynte seg av spesialfôr tilsatt bergmynte. Smaken av den urnorske urten kunne man kjenne igjen i det ferdige spekeproduktet. Også svinas vekt, 160 kilo, bidro til bedre kjøttmarmorering og bedre smak, slik jeg forstod det. Lang-Rees grisefjøs var ikke som de jeg ellers har opplevd. Her kunne grisene til og med kose seg med litt fotballspill.

Og jeg la veien til Tynset, der en spekematentusiast som meg følte det nesten som om selveste St. Peter ga audiens. En stolt Eirik Pallin hos Nortura viste meg rundt, og fortalte entusiastisk om pressing, salting, massering og modning. Masse modning. Det har tatt 24 måneder å få fram en Santa Kristina-skinke. Underveis var det snakk om en haug med manuelle operasjoner. Det var mennesker som stelte og stulte med de 10.000 skinkene som hang under taket i Norges skinkehovedstad, og ventet på å bli sendt ut til forbrukerne.

En eller annen gang i forbindelse med denne reportasjen, snakket jeg med et menneske fra Nortura-systemet som fortalte en historie om det som kanskje er grunnen til at Santa Kristina-eventyret nå har krasjlandet. Vedkommende sa at de i arbeidet med å utvikle den nye skinka (med lite salt og godt modnet smak) stadig arrangerte blindsmakinger ved hjelp av fokusgrupper. Forbrukere ble bedt om å ta stilling til flere typer spekeskinke, og plukke ut sin favoritt.

Det er vår skyld at en haltende Santa Kristina ble tatt med bak låven og stille tatt livet av

Annonse

Og da er vi tilbake til min spontante shopping av en standard Gilde-skinke her om dagen. Det store flertall i disse små «juryene» pekte på nettopp denne som sin klare favoritt. Og hva er det man får for godt under 300 kroner kiloen? En vandig, supersalt og nærmest rå skinke med gummikonsistens. Det står ingen ting om hvor lenge den er «lagret», verken på emballasjen eller Gildes nettsider. For en kjenner, jeg kaller meg nettopp det når det kommer til spekeskinke, oppfattes dette som et både uferdig og ubehagelig produkt.

Salige Santa Kristina kostet, tatt på husken, rundt en tusenlapp per kilo. Det er prisen man må betale for førsteklasses råvarer, håndverk og ikke minst masse tid. God spekemat handler om tid. Om tålmodighet. Og selvsagt en viss gras av stolthet over det man produserer og serverer.

Forleden plukket jeg sommerens skinke ned fra mitt eget stabbur. Et 18 kilos lår fra utegris i Valdres fikk i sin tid 30 døgn i grovsalt, før det ble vasket og hengt opp. Etter to år bak tykke tømmervegger ble det tatt hull på herligheten. Årets dom var at man ikke hadde kjent maken til mør og mild spekeskinke.

Nortura/Gilde erstatter Santa Kristina med spekeskinka Tronfjell, som de hevder skal være like god på smak. Akkurat det vil de færreste av oss få sjansen til å bedømme, for denne skal ikke ut i dagligvaren, men er forbeholdt storkjøkkenkunder.

Sånn sett får vel norske forbrukere som fortjent, for det er vår skyld at en haltende Santa Kristina ble tatt med bak låven og stille tatt livet av. Det store flertallet er ikke villige til å betale for kvalitet. Da er løpet uansett kjørt.

Jeg får stadig vekk spørsmål om jeg tror at det er håp om at folk flest her i landet vil prioritere smak og kvalitet på maten vi kjøper, og ikke bare fortsette å løpe etter tilbudspriser på alle slags former for industrielt produsert mat.

Mitt svar er og blir nei. Så lenge vi ikke lærer ungene våre forskjell på bra og dårlig, er løpet kjørt. 95 prosent av Norges befolkning fikk ikke med seg at Santa Kristina kom, langt mindre at den forsvant.

Derfor vil den heller ikke bli savnet av andre enn oss nære pårørende.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Cruise og fakta